VIF

Egentlig er det et paradoks å snakke om et midtskikt i Tippeligaen. Enten er man i kampen om e-cup plasser, eller så er man i nedrykksstriden. Men med utvidelsen til 16 lag er det duket også for at noen lag havner nokså uspennende til på tabellen. Det kan også være greit. Både i oppbyggingen av et lag, der det gis mer spilletid for unge spillere og det tillates å øve på nye ting. Og for supportere, som iblant kan ha godt av å slippe å se alle kamper med en puls i nærheten av rød sone.

Før helgens serierunde hadde jeg følgende lag i midtskiktet, og til tross for en viss tvil etter resultatene har jeg valgt å stå for oppfatningene:

• Lillestrøm
• Vålerenga
• Brann
• Odd Grenland
• Tromsø

Utfra de siste sesongenes resultater ville det vært mer naturlig å tippe LSK som et midtskikt-lag med fare for nedrykksstrid enn et midtskikt-lag med medaljehåp. Men i Henning Bergs andresesong tror jeg mye er i ferd med å falle på plass. Det har blitt ryddet i stallen, men jeg synes det ser ut som om kvantitet har blitt byttet ut med kvalitet. Ihvertfall når det gjelder Tarik Elyounoussi og Anthony Ujah. Usikkerhetsmomentet er nok det defensive, der det ble altfor mange baklengs ifjor (50). Men Bergs defensive rutine, kombinert med at LSK i år forhåpentligvis kan bruke en rimelig fast firer, bør tilsi færre baklengs. Med forbedret kantspill og Nosa Igiebior har laget en solid midtbane, og så gjelder det å finne stilen og spillerne som kan sette sjansene. Sundgot – Ujah er førstevalget til å klare nettopp det. I første kamp mot Aalesund så det imidlertid ikke slik ut, der de misbrukte noen store sjanser og tapte 0-3 til tross for at de vant cornerstatistikken 14-2. “Gode, gamle Lillestrøm” ville neppe vært så overlegne i antall dødballer og så underlegne i målprotokollen.

Vålerenga var på midten av tiåret Norges beste fotball-lag, med sølv, gull og bronse i tre strake sesonger. Men klubben klarte ikke forvalte posisjonen og ligger på etterskudd i forhold til egen plan om å være nordens beste i 2013. Jeg har tidligere skrevet at jeg mener VIF-ledelsen tok feil da de gikk for Martin Andresen istedetfor Erik Hamrén, men i en rolle som trener fremfor spillende trener tror jeg Andresen har mye å tilføre. Det er også et svært spennende mannskap, blant annet med midtbanetrioen Fellah, Hæstad, Singh. I store deler av andre omgang mot Viking var det åpenbart at Fellah & co kan gjøre livet surt for de aller fleste. Grunnen til at jeg tipper Enga rundt midten og ikke i medaljestriden er ujevnhet og usikkerhet både defensivt og offensivt. Forsvarsspillerne er bra, for all del, men mangler på rutinen og gjør iblant noen kostbare blemmer. Noen storscorer har ikke VIF hatt siden Jørn Andersens dager, og Moa tok to steg tilbake ifjor. Serieåpningen mot Viking var imidlertid oppløftende.

I likhet med Vålerenga klarte heller ikke Brann kapitalisere skikkelig på grunnlaget de hadde rundt seriegullet, og jeg ser ikke noe Bergens-gull i år heller. De har Tippeligaens mest spennende spisspar i Huseklepp – Guastavino, men utover det er det mye ordinært og mye overvurdert. Selvsagt er Erik Mjelde en tilvekst, men Vaagan Moen, Solli og fremfor alt Bakke virker “over the top” på meg. Defensivt virker det faktisk ganske tynt, og om de har tenkt å bruke Austin som stopper ofte så tror jeg det er ganske mange TL-spisser som gleder seg. Jeg hadde stor tro på Steinar Nilsen som Brann-trener, men debutsesongen synes jeg var skuffende for ham. Det knallharde og meget effektive forsvaret som kjennetegnet Tromsø mens han var der så vi lite til i Brann ifjor. Men Brann har et høyt toppnivå hvor de på en god dag kan slå alle på en overbevisende måte. Men bunn-nivået er for lavt.

Odd Grenland overrasket stort som nyopprykket lag ifjor, og var lenge i medaljekampen. Det står det respekt av, og poengene ble hentet med god 4-3-3 fotball og smarte spilleroverganger. Trener Fagermo fremstår sjelden som den mest ydmyke i klassen, men har utvilsomt en god hånd med sine lag. Nå kommer andresesongen, og Tippeligaens historie er spekket med lag som ikke har klart å følge opp en god sesong. Og for nettopp Odd er andres historie kanskje det fremste argumentet MOT suksess i år, for på papiret ser det bra ut. Odd har kommet noe styrket ut av transfervinduet, og nøkkelspillerne fra ifjor er beholdt. Odd ser imidlertid ut til å være avhengige av at Peter Kovacs fortsetter å bøtte inn mål, og motstanderne vil nok passe enda bedre på ham i år enn ifjor. Men en ting er å si det, noe annet å gjøre det.

Det siste laget jeg har tippet i det såkalte midtskiktet er Tromsø, og her var jeg i tvil. For Tromsø klarte aldri å overbevise meg ifjor, og sjetteplassen var et hakk eller to lavere enn hva mange hadde trodd. Siden ifjor har spillere som Reginussen, Moldskred og Lindpere forlatt klubben, og erstatterne er enten ukjente eller fra lavere nivåer i Norge. Akkurat det siste skal ikke tale i voldsom disfavør for TIL, for de har vist en egen evne til å finne nord-norsk kvalitet langt nedover i divisjonssystemet. Så er det selvsagt et spørsmål om nivå-pilen til Rushfeldt snart vil peke nedover. I en alder av 38 vil ikke det være noen bombe, men han tegnet seg på scoringslisten allerede i 1. runde og viste at han ikke mangler hverken scorings-teft eller -sult.

Selv om jeg ikke har kommet med noe tradisjonelt tabell-tips innebærer rekkefølgen min på disse lagene en slags innbyrdes rangering. Som igjen betyr at jeg tror at Lillestrøm og Vålerenga har best sjanse til å havne i medaljekamp, mens Tromsø har den største risikoen for å havne i sumpa. Men felles for lagene er at de besitter en stall og en stil som tilsier at de tidlig i høst vil passere de drøye 30 poengene som trengs for å sikre kontrakten, men samtidig har for mange spørsmålstegn og for tynt mannskap til å være sannsynlige utfordrere til Rosenborg og Stabæk.

{ 1 comment }