by Sidelinjen on 24/02/2010
Min optimisme var ubegrunnet. Idag var ikke en super-etappe av Northug nok til å sikre gullet, til det var resten av laget for svakt. Jeg klarer overhodet ikke glede meg over et sølv på en stafett, der hvor vi ikke hadde sykdom, ikke hadde uhell og det etter sigende ikke er snakk om formsvikt. Vi er visst ikke bedre.
For all del, Sverige gjorde en glimrende stafett. Richardsson tok initiativ på første etappe, Olsson gikk en meget sterk andre etappe, Södergren kontrollerte tredjeetappen mens Hellner var helt sjef på ankeretappen. Så gullet er dem vel unt, og Sverige har vært det beste langrennslaget under OL.
Men akkurat som Brasil ikke jubler for kvartfinaler i fotball-VM skal ikke Norge juble over sølv i stafetter. Vi har den beste tilgangen av talenter, mest ressurser, bruker mest på smøring, og en bredde som er tilpasset et travelt program. På den tidligere paradegrenen klassisk tapte vi likevel over halvminuttet, og selv ikke lån av en skiskytter bedret bildet før vår eneste ener satte igang.
Martin Johnsrud Sundby var fornøyd med å være med teten inn. Noe han nesten var. Hjelmeset skyldte på ising under skiene. Jeg vet ikke hva som er verst. At vi taper nesten 40 sekunder på klassisk fordi vi ikke er gode nok på skiene, eller vi taper de samme skiene for vi behandler det under skiene feil.
I ettertid ser ikke resultatlisten grisedårlig ut for Norge, men igjen er det “sminkeboksen Northug” som kan takkes for det. En normal siste-etappe hadde gjtt Norge en 4-6. plass. Altså at vi hadde misset pallen for andre OL på rad. Mistrøstige greier, og jeg er ikke overbevist om at resultatene for distanseløperne kommer til å se vesentlig bedre ut enn i Torino. Og for de som ikke husker det så er Torino ansett som et katastrofemesterskap.
Det må vaskes opp, og vaskes skikkelig, og det må starte på toppen. Om Skinstad skal ta grep rundt oppvasken eller forsvinne ut med oppvaskvannet, det vet jeg ikke. Men jeg tviler på at Djupvik kan fortsette. Til det er resultatene altfor, altfor dårlige. Vi må ha tilbake en god treningskultur, og resultatene de siste årene tyder ikke på at en slik kultur eksisterer. Ulf Morten Aune har skapt en utmerket treningskultur og et flott miljø rundt sprinterne, og det skal sies at den gangen Simen Østensen og Eldar Rønning presterte så hørte de også inn under sprintlaget. Fredrik Aukland har jeg etterlyst før, kanskje med Inge Bråten som sportssjef?
Noe må gjøres, og det raskt. Neste år er det VM på hjemmebane, og da kan vi ikke være i en situasjon hvor alt er overlatt til Northug og de andre gutta befinner seg på side 2 i resultatlistene.
Jeg legger ved en tabell over norske plasseringer på distanserenn etter 1. januar 2009. Dette kan vi selvsagt ikke være fornøyde med:
| Plassering |
Antall |
Prosent |
| Pall |
2 |
3,28 % |
| 4-10 |
15 |
24,59 % |
| 11-20 |
14 |
22,95 % |
| 21-30 |
16 |
26,23 % |
| 31 – 40 |
12 |
19,67 % |
| 40 - |
2 |
3,28 % |
by Sidelinjen on 24/02/2010
For meg har herrestafetten vært rosinen i pølsa i ethvert stort mesterskap. Slik har det vært siden Brå i 1982, via nedturer som 1994 og 1999 og oppturer som 1991 og 2003, og helt til Northugs flotte opphenting ifjor. Jeg tror dagens stafett også har potensiale til å bli husket i lang tid. Både fordi ingen lag kan anses for å ha et lag med dominerende muligheter og fordi det er mange lag som bør kunne hevde seg.
Norge stiller med Sundby – Hjelmeset – Berger – Northug. Med tanke på plasseringene i distanserenn så langt er det definitivt noen spørsmålstegn her. Nå hører det med til historien at dårlige ski er en delforklaring, og på dagens våte forhold tror jeg de norske smørerne skal klare seg bra. Sundby har skuffet meg ved gjentatte anledninger, men jeg tror faktisk formen hans er god nok til å holde følge med de andre på førsteetappen.
Hjelmeset er vårt mest rutinerte kort, og det tror jeg kommer godt med. Han skal ut mot Bauer, Teichmann og Johan Olsson, og her kommer det til å bli satt fart. Hjelmesets rutine bør tilsi at han ikke risikerer å gå rett i veggen med 3-4 kilometre igjen, men klarer han å følge helt inn? Jeg anser Hjelmeset for å være et halvveis usikkert kort idag, men det er mer grunnet motstanderne han skal opp mot enn tvil om form og kapasitet for Odd-Bjørn. Det taler sannsynligvis til vår fordel at det er noen fine gli-partier inn mot runding/veksling, slik at luker kan kjøres inn såfremt skiprepareringen er god nok.
Usikkert kort nummer 2 er Lars Berger. Han er en slu rev, og viste i Sapporo i 2007 at han ikke lar seg riste av enkelt. Men han har ikke gått så mye langrenn i vinter, og jeg er ærlig talt usikker på formen hans. De tekniske krevende løypene passer han sannsynligvis godt, og det er ikke lett å gå fra i skøytesløyfen her. Spesielt ikke om værmeldingen treffer med spådommer om snøvær. Om Berger går ut samtidig med teten tror jeg han veklser i teten også. Men må han gå ut alene 15-20 sekunder bak løpere som Piller Cottrer, Legkov og Södergren kan det bli nervepirrende.
Ankermann Northug feide unna all tvil om form på mandag, og viste også da at få om noen kan matche hans løpshode. Går han ut i med teten er det nesten bare et uhell som kan ta fra ham gullet. Nå har også Marcus Hellner vist utmerket spurtform så langt i mesterskapet, men han har aldri slått Northug i en spurt. Tyskerne har satt opp Angerer istedetfor Teichmann denne gangen, noe jeg tror er fornuftig av dem. Men at Angerer skal ta Petter i en spurt? Neppe. Vylegzhanin er en god spurter, men heller ikke han har noen god uttelling i kamp mot Northug.
Jeg tror vi, tross alle svakhetspunktene i norsk langrenn, befester posisjonen som den ledende langrennsnasjonen, ved å vinne begge distanse-stafettene under OL. Nøkkelen er at vi ikke risikerer for mye før (les: smørerne) og under løpet, og sørger for at de bringer frem Northug i en posisjon hvor han er verdens beste. Ikke dermed sagt at vi ikke skal forsøke å rykke fra tidligere om vi har dagen. Men en smule konservatisme er sannsynligvis den beste oppskriften for at vi skal ta vårt 7. gull dette OL’et i kveld.
Moroa sees på NRK1 fra 2015.