Under tour-de-ski i januar skrev jeg et innlegg om hvor elendig det står til i norsk herrelangrenn, og etter dagens kollaps føler jeg det er grunn til å ta det frem igjen nå. De siste par årene har prestasjonene jevnt over vært elendige innen distanselangrenn, men dette har blitt kamuflert av at vi har hatt Petter Northug. På en dag hvor også han svikter blir elendigheten veldig tydelig. Og som kan leses ut av tabellen lengre ned: dagens resultater er faktisk ikke overraskende. Når det gjelder løpet idag vet jeg faktisk ikke hva som er mest irriterende og skremmende: Plasseringene 28 – 33 – 41 – 42 eller flåsete og fleipete bortforklaringer fra Johnsrud Sundby og andre. Vi skal være verdens beste angrennsnasjon. Da sender vi ikke folk som skal “ha en gjennomkjøring” i det viktigste fristil-løpet på 4 år. Skammelig!!
Fra 7. januar:
De norske farger har vaiet friskt både i verdenscupen og i Tour de Ski denne sesongen. Så langt ser det ut til at vi for første gang noensinne får en norsk vinner av tour’en, at vi for første gang siden 1999 vinner verdenscupen totalt, og det er norsk favoritt på det meste innen herrelangrenn under OL. Inkludert stafetten. Men nettopp på slike gledens dager som vi opplever nå er det grunn til å se nærmere på det bak resultatene. Eller kanskje jeg skal si: se nærmere på det bak Northug. For innen distanselangrenn på herresiden står det skrøpelig til bak Petter Northug.
Jeg tok utgangspunkt i verdenscup distanse for herrer siden 1. januar 2009, samt VM og Tour de Ski. Totalt snakker vi 21 arrangementer, godt fordelt mellom stilarter, lengde, individuell og fellesstart. Så tok jeg de tre best plasserte norske utøverne, bortsett fra Northug. Det ga 61 plasseringer (skulle vært 63, men på 5mila under VM stilte vi bare med Gjerdalen i tillegg til Northug). Plasseringene fordelte seg slik:
| Plassering | Antall | Prosent |
| Pall | 2 | 3,28 % |
| 4-10 | 15 | 24,59 % |
| 11-20 | 14 | 22,95 % |
| 21-30 | 16 | 26,23 % |
| 31 – 40 | 12 | 19,67 % |
| 40 - | 2 | 3,28 % |
2 ganger har vi vært på pallen. To ganger!!! Så har vi ytterligere 15 plasseringer blant de 10 beste, 14 blant 11-20, 16 mellom 21 og 30, og 12 ganger mellom 31 og 40. To ganger har en av våre Topp3 havnet utenfor Topp40 totalt. Dette er ikke bare svakt, det er direkte skremmende.
Så kan det også legges til at den ene av de to pallplasseringene (og den eneste ikke-Northug seieren vi har i perioden) ble oppnådd av skiskytteren Ronny Hafsås, mens Jens Arne Svartedal sto for den andre pall-plasseringen. Svartedal går ikke går landslaget, han går for Team Extra Personell. Det norske herrelandslaget har, med unntak av Petter Northug, ikke kommet på seierspallen en eneste gang det siste året, på 21 forsøk. Sprint ikke medregnet.
Faktum er at norsk distanselangrenn står på tilnærmet bar bakke. Vi er den størst satsende langrennsnasjonen, vi bruker millioner på smøring, skigymnas, treningsleire, rekrutteringslag og annen morro. Vi har så definitivt toppen, men bredden er fullstendig bortblåst. Det kan sikkert argumenteres for at tilrettelegging for Northug påvirker andre løperes muligheter, som når Gjerdalen fungerte som hjelperytter under 5mila i VM. Men dette er unntaket og ikke regelen. Ikke en gang under tour’en har jeg sett Northug fått hjelp av en annen norsk løper. Samtlige har gått for egne sjanser. Og som regel mislyktes. Om ikke Topp30-plasseringer er målet da.
09/10-sesongen kan bli en slags jubelsesong for Norge. Tour-vinner, verdenscupvinner, sannsynligvis minst et OL-gull, i tillegg til triumfene i sprint. Men alt dette kan vi takke Northug for. Han er sminken som får Norge til å se bra ut. Vi kan ikke overse alle de middelmådige prestasjonene i gleden over en manns dominanse. Hva gjør vi om Northug tar et hvileår i 2012? Hva skjer om Northug blir skadet eller syk? Medaljesjansene går nesten til null, stafetten inkludert.
Fokuset i dette blogginnlegget har vært herrelangrenn. Damesiden er en annen skål. Marit Bjørgens tilbakekomst til toppen gir oss noen muligheter for OL-suksess også her. Men jeg skrev et par blogginnlegg ifjor vinter hvor situasjonen på damesiden ble nevnt. Lite tyder på at jeg tok feil den gang. Steira og Skofterud leverer ok, men er langt unna den ypperste tour-kampen, så og si på hver eneste distanse. Johaugs kurve har vært negativ siden hun forlot juniorlandslaget. Men talentbasen er ihvertfall der, og så får vi se om Kristiansen eller andre klarer å kapitalisere på den før eller senere.
Noe lugger voldsomt i Langrenns-Norge