Første del av reisebrevet ble lagt ut i går, og jeg avsluttet i beskrivelsen av det totale mismot, der min sønn og jeg satt utenfor billettkontoret utenfor Santiago Bernabeu, uten lommebok og billetter, og uten å ha møtt forståelse eller hjelp hverken hos politi, sikkerhetsvakter, portvakter eller billettpersonale. Trykk her for hele forhistorien:
Midt i motløsheten titter jeg meg bakover, og ser til min overraskelse at den ene billettdama pekte på meg og vinker meg tilbake til bua. Nesten sender ikke mannen på festen, men dette er i det minste et steg i riktig retning. De tre damene jeg diskuterte med i forkant har en lengre passiar inne i billettbua, mens de gransker papiromslagene jeg forsøkte å overbevise dem med noen minutter tidligere. Det ristes på hoder, snakkes, og tastes på en dataterminal, mens jeg kjenner følelsene rase som hos en fjortis i ferd med å manne seg opp til å be med en dame på første date. Minuttene går, men plutselig sklir det to billetter ut gjennom luken og den ene damen sier ”enjoy the match”.
Tenke seg til, disse damene som få minutter i forkant virket som de mest stivbente og lite sjarmerende frøknene på den iberiske halvøy fremstår nå som den rake motsetning. Jeg skal ikke si at de kunne blitt mødre til mine neste barn, men jeg hadde gjerne kjøpt en haug med blomster til hver av dem. Det vil si, det blir vanskelig uten lommebok, men slike detaljer mister sin betydning. Guttungen og jeg takker og bukker, klemmer hverandre, og tørker gledestårer, før vi løper til Gate 15.
Hva hadde egentlig skjedd? Var det O den Store Fotballguden som bestemte seg for at Nok er Nok? Var det mine talegaver som slo inn litt forsinket? Var det synet av en gråtende 10åring foran en billettbod 2600km hjemmefra som gjorde utslaget? Eller en kombinasjon? Svaret får jeg aldri, men jeg har en sterk mistanke om at det var synet av mitt reisefølge som satte billettfolket på bedre og smidige tanker. Det de etter hvert fortalte var at de takket være det elektroniske billettsystemet kunne se at våre billetter hadde forblitt ubrukt med bare 20 minutter til kampstart. Dermed stolte de på våre blonde åsyn, og utstedte duplikatbilletter. Som det så fint står på UEFAs sider: ”Under NO circumstances will UEFA issue duplicate tickets”. Vel, muligens var dette unntaket som bekreftet regelen, og jeg løper inn med følelsen av å være en litt mindre kjip pappa enn en halvtime tidligere.
Vi inntar våre plasser nær 16meter streken på langsiden, rad 10, mot Inter-svingen. Trøkket er massivt, både fra den nærmeste svingen og fra Bayern-svingen. Vi rekker knapt å forstå at vi klarte å komme oss inn før pre-kamp-showet begynner. Guttungen hadde håpt på en kopi av Europa league finalen hvor kvinnelige roboter med raketter i rompa føk rundt banen, men Spania er ikke Hamburg så her var det flamenco i stedet. Helt ok. Lagene kommer på banen, til voldsom jubel og flott TIFO.
Alle har fått med seg at Inter vant 2-0, så dette blir ikke noe kampreferat i så måte. Men jeg synes det er verdt å dvele litt ved Inters defensive organisering, som spesielt i 1. omgang var imponerende. Mange lag er flinke til å hindre rom i midten, og rensker deretter opp innleggene fra sidene. Men Morinhos Inter nekter også siderom Nå skal det sies at Robben kom seg gjennom ved et par anledninger, men altfor ofte ble Bayern tvunget til å spille ball seg imellom rundt midtstreken, i mangel på pasningsalternativer fremover. Inters bakre firer er flinke til å presse så langt ut som mulig, men samtidig faller av raskt nok til at det aldri blir noe bakrom å spille på. Når også det som fremstår som en defensiv midtbanefemmer opptrer så kompakt og disiplinert som Inters, blir det svært vanskelig å skape noe. Det merket Barcelona i hjemme-semifinalen og det merket Bayern Munchen i finalen.
Internasjonal fotball går i bølger og trender som det meste annet, og de siste årene synes det å ha vært en sterkere vilje til å satse offensivt. Det gjelder i klubbmatcher så vel som for landslag. Mange lag vil føre ball, de vil skape noe, spille ut motstanderen. Eller som Cruyff har sagt: “Så lenge vi har ballen, scorer ikke motstanderen”. Jeg tror det finnes en god del trenere rundt om som nå vil forsøke å kopiere litt av Inter-Morinho fremover. Kompakt defensiv organisering, for så komme med stor kraft og vilje de gangene mulighetene byr seg. Nå har ikke alle lag en Milito til å ta seg av sjansene, så det blir neppe like vellykket for alle.
Et interessant aspekt for nordmenn er jo at Inter har tatt flere Drillo-prinsipper til nye høyder. Flo-pasningen er ikke fremtredende, men deler av den defensive organiseringen og viljen til raske overganger har mange likhetstrekk. Under Drillo på 90-tallet var Norge internasjonalt respektert men også utskjelt. Jeg har ikke hørt internasjonale kommentatorer og fotball-ledere kritisere Morinho og Inter på samme måte i vår som det vi måtte tåle for drøye 10 år siden. Og om et mindre lag enn Inter med en mindre internasjonalt anerkjent trener enn Morinho hadde opplevd CL-suksess – ville kritikerne vært like stumme?
Utfra foruminnlegg og lignende kan det se ut til at kampen av mange nøytrale TV-seere ble ansett som litt kjedelig. Det er en av fordelene med å være der: En slik kamp, med en fantastisk ramme og atmosfære blir aldri kjedelig. Dessuten fikk jeg muligheten til å følge enkelte spillere på nært hånd, og lot meg for eksempel fascinere av Eto’os voldsomme defensive innsats. For en lagspiller! Vi hadde dessuten orkesterplass til Militos andre mål, og det var et kunstverk som nesten alene var verdt turen. Og det var ikke mulig å ikke la seg underholde av Interfansen, ikke minst ultraene på øverste seksjon.
Som sagt var stemningen veldig bra, og det til tross for at en stor andel av tilskuerne på slike kamper er pamper, forretningsfolk og mer ”middelklasse-tilskuere” enn de tradisjonelle ultra-supporterne. Mange har uttrykt – med en viss rett etter min mening – frykt for at stemningen blir dårligere etter hvert som kommersialiseringen fester grepet om fotballen, men i slike kamper er trykket fortsatt fantastisk. Og noe sier meg at stemningen på et fullsatt Santiago Bernabeu mot Barcelona er noe helt spesielt.
Jeg bet meg også merke i at tilskuerne for begge lag forble på stadion til lenge etter kampslutt. Hvilket er fullt forståelig for Inter-fansens del, men også Bayern-supporterne ville ha med seg premieutdelingen. Jeg overvar ligacupfinalen i England mellom Liverpool og Manchester United i 2003, og idet dommeren blåste for full tid tømtes United-svingen raskere enn man skulle tro var mulig selv i nødsfall. Interfansen klappet høflig da Bayern-spillerne mottok sine medaljer, og omvendt.
For oss ble dette en stor helg med et fantastisk høydepunkt. Et høydepunkt som en stund lå an til å bli et gedigent lavmål, men vi ble reddet av tre fornuftige, empatiske og service-innstilte spanske damer. Jeg kan absolutt anbefale alle fotballfans å forsøke å få med seg en slik finale, og jeg kan på vegne av både far og sønn varmt anbefale andre fedre (og mødre) å sjekke ut senere familietilbud fra UEFA. Men hold på lommeboka… 
{ 3 comments }