La meg presentere følgende tallrekke: 4, 7, 10, 25, 38, 45, 76, 4, 25, 50, 57, 41, 49, 6, 8, 13, 24, 25, 34, 43, 2, 8, 14, 20, 32, 44, 3, 20, 32, 57, 65, 5, 26, 30, 31, 51, 60, 9, 17, 22, 43, 44, 55
Tallene viser de norske plasseringene under årets distanseverdenscuprenn for herrer. Et skarpt øye legger merke til at det ikke er et eneste 1-tall der, det er 2 pall-plasseringer (begge ved Northug) og plasseringer fra 40 og dårligere dominerer.
For å utdype ytterligere kan vi se på den totale verdenscupen så langt denne sesongen. Der har Norge en eneste løper i topp 30: Petter Northug på 11. plass. Til sammenligning har Russland 7 løpere i topp 30, Sverige 5, Finland, Sveits, Frankrike, Canada, Tjekkia og Kasakhstan har 2 hver. Tallene understøttes av det visuelle inntrykket vi får av å se på sendingene. Nordmennene, med unntak av Northug, setter overhodet ikke preg på løp. De er sjelden eller aldri i front av felt, de er sjelden eller aldri langt oppe på listene – og det er uavhengig om det er klassisk eller fristil, korte eller lange løp, fellesstart eller intervall, konkurranser som favoriserer spesialister eller allroundere.
Det er ikke første gangen jeg skriver om dette teamet. Som her: Northug – LangrennsNorges sminkekoffert eller her: Oppvask nå!. I lang tid har de totale resultatene vært for svake, men Northugs fantastiske prestasjoner, ispedd et par sterke løp fra skiskyttere, har kamuflert de elendige resultatene fra de andre nordmennene. Men nå må dette få konsekvenser. For meg var det vanskelig å forstå at Morten Aa Djupvik fikk fortsette som langrennstrener etter fjoråret, når fx. Fredrik Aukland ymtet frempå at han kunne tenke seg en rolle rundt Norge.
Det svake norske nivået har vært svært tydelig denne vinteren. Vi så tegningen allerede i Kuusamo i november, da kun 2 nordmenn fullførte konkurransen. Tour de Ski har forsterket inntrykket, siden Northug åpenbart ikke er i samme slag som tidligere. Målsetningen var klar: Vi skulle sørge for at Norge endelig vinner nyskapningen, og med verdens beste løper gjennom de siste sesongene pluss de største ressursene burde det være mulig. Men dengang ei. Under gårsdagens dobbel jaktstart var det totalt nordmenn-fritt i front på første halvdel av løpet, der de burde sørget for å unngå masse bonussekunder til Northugs hovedkonkurrenter. Ingen som gikk for etappeseieren heller.
Når vi, med unntak av Northug, ikke sender vinnerkandidater og lagløpere, hvorfor sender vi ikke noen spesialister som kan utmerke seg på enkeltdistanser? Svenskene har med Emil Jönsson og Jesper Modin, russerne har Pethukov og Morilov. Vi har Snorri Einarsson, som har oppnådd plasseringene 65 – 60- 41 – 43 så langt. Og Kristian Tettli Rennemo med plasseringene 20 – 51 – 46 – 44. Norge setter for tiden større preg på sykkelsporten enn herrelangrenn.
Det som merkes tyngst nå er at Northug ikke er i samme slag som han var i store deler av fjoråret. Han har ikke samme rykk og kapasitet, og feltet går også annerledes. Måten Northug gikk mellomspurten på igår viste med all mulig tydelighet at han stoler ikke på seg selv i samme grad som før. Om det skyldes overtrening, feil fokus i oppkjøringen, pokerspilling eller annet vet jeg ikke. Jeg skal ihvertfall være forsiktig med å legge for mye ansvar for Northugs manglende form på Djupvik og det øvrige landslagsapparatet, siden jeg heller ikke har vært villig til å gi all ære til det samme apparatet for Northugs triumfer tidligere. Men det er landslagssjefens ansvar også å sørge for at vi har flere kort å spille på. Når stjernen svikter er det viktig at andre kan ta ansvar. Enten sammenlagt eller på enkeltdistanser. Der er vi ikke.
Djupvik har uttalt at om Sverige slår oss i VM-stafetten så slutter han. Det er fristende å spørre om det er en trussel eller et løfte. Men Djupvik og Skinstad bør ikke bla over Stilling Ledig-sidene i Aftenposten fremover, for tilstanden i norsk herrelangrenn tilsier ikke at vi kan spasere oss til hverken stafett-gull eller andre medaljer. Men kanskje det er noen skiskyttere som kan bistå?
{ 0 comments }