I en sesong uten mesterskap er det Tour de Ski (TDS) som er sesongens klare høydepunkt. Både for oss som følger sporten, og for mange utøvere. Dette var sesongen som Norge skullle endre det forsmedelige faktum at verdens ledende langrennsnasjon aldri har vunnet den mest krevende konkurransen. Jeg må innrømme at jeg hadde klokkertro på at vi skulle få minst en utøver på toppen av pallen.

Men som alle vet gikk det ikke slik. Form-forspranget som Northug og Bjørgen hadde på Cologna og Kowalczyk var utlignet siden før jul, og de sistnevnte hadde ingen dårlige dager. På damesiden skilte det først og fremst i den avgjørende bakken. Innen den etappen hadde Bjørgen og Kowalczyk vunnet 4 etapper hver, og fulgt hverandre som skygger. På herresiden kan man kanskje påstå at avgjørelsen falt da Northugs ski var elendige på langetappen Cortina – Toblach, men sannheten er nok at han hadde ikke tatt Cologna opp slalombakken uansett.

Nå er det ingen grunn til å svartmale, for tilsammen tre på pallen er ok. I tillegg viste vi bredde på damesiden. Men for meg er det litt underlig at det ikke ble kjørt mer spesialtrening i tunge motbakker frem mot touren. Hellner gikk fantastisk fort, og langt bedre enn ifjor. Han hadde terpet på motbakketeknikk i forkant. Northug og Bjørgen har visstnok ikke gjort det. Så avgjørende som denne etappen har vist seg, med tanke på utslag løpere imellom, synes jeg det er en merkelig prioritering. Både Bjørgen og Northug er to tilnærmet komplette løpere, men som mangler spisskompetanse på siste bakke. For meg blir det som om man har et fotball-lag som kommer til Champions League-finalen, spiller jevnt med motstanderen, men er uforberedt til straffekonkurransen som må til for å skille dem.

Bjørgen ønsket seg minst en lang intervallstart, og det kan jeg forstå. Uten at jeg vet om det hadde endret all verden, annet enn å ha skapt større differanser mellom Topp3 og de øvrige. Konseptet TDS fungerer nå veldig bra, og selv om FIS sikkert kommer til å gjøre justeringer, tror jeg ikke de bytter ut en handicapstart med en intervallstart som kan gi minutter i differanse. Både FIS, media og TV-seerrne vil ha spenning og dramatikk gjennom hele konkurransen, og da fortsetter man med et opplegg som er egnet til å holde differansene nede. Noen vil sikkert hevde at det går på bekostning av sportslig rettferdighet, men jeg mener historien viser det motsatte. Det har aldri skjedd at noen med fylde og troverdighet har påstått at tour-vinneren ikke har vært den beste skiløperen under touren.

Jeg synes årets TDS var strålende underholdning og spennende skiløp, og ser allerede frem til romjulen neste år. Så får vi håpe at Bjørgen og Northug øver litt på lange, bratte motbakker til den tid. Eller skal det bli Finn Hågen Krogh, Niklas Dyrhaug, Marthe Kristoffersen eller Therese Johaug som blir første norske vinner?

Jaktstart med skibytte, skiathon, double pursuit, 2*7.5km – kjært barn har mange navn. Det mest presise er sannsynligvis 15km fellesstart med skibytte, og dette er øvelse nummer 2 for damene. Øvelsen gåes relativt sjelden, kun i tour-de-ski, OL og i Lathi ifjor, og løpet i TDS har vært det eneste hittil i år. Marit Bjørgen knakk Kowalczyk mot slutten både i Vancouver og Lahti, og er den naturlige favoritten her også. Kombinasjonen god i begge grener og bra spurt er selvsagt verdifull i denne grenen.

Justyna Kowalczyk ble nummer 2 i både Vancouver og Lathi, og det er all grunn til å forvente at hun vil være med i kampen her også. Som Bjørgen behersker hun begge stilarter godt, og hennes kapasitet og motor vil passe utmerket til de tøffe Kollen-løypene. Nå skal det sies at Kowalczyk  virket ganske tafatt da de gikk en noe kortere utgave av øvelsen på tour-de-ski’s 4. etappe. Den gang ble hun nummer 5. Det tror jeg imidlertid ikke skjer denne gangen. Sannsynligvis setter Bjørgen ivei i et skikkelig tempo på klassisk-delen, og da vil flere av fristilsløperne få det tungt etterhvert.

Pallen i Obersdorf var interessant, med Haag, Kalla og Marte Kristoffersen. Adriana Follis ble nummer fire, men som sagt forventer jeg et litt annet styrkeforhold til fordel klassiskløperne. Kalla kan riktignok gå gode klassiskløp, men har ofte fått trøbbel rett etter skibyttet om hun har gått hardt klassisk. Follis leverer heller ikke så mange gode øvelser av denne typen. Men både de to, Haag og kanskje spesielt Longa må regnes som pallkandidater.

Vi har to norske utfordrere også. Først og fremst Therese Johaug, som bør ha mulighet til å følge bedre med enn de fleste på den klassiske halvdelen, og har gått endel meget gode fristilsrenn. Spurten hennes er imidlertid ikke god, men det betyr nok mindre i Kollen enn mange andre steder. Om jeg kunne ønsket meg en medaljevinner her ville jeg imidlertid gått for Kristin Steira, som ifjor jublet hemningsløst for en bronsemedalje på øvelsen under OL, bare for å oppleve skuffelsen av at måldømmingen gikk mot henne. I et OL preget av mange store norske høydepunkter, fremstår det som en av de mer vonde øyeblikkene. Jeg er usikker på om hun rekker å bli bra nok i klassisk etter skadeproblemene, men fristilkapasiteten er det ikke noe å si på.

Den siste norske plassen er uviss for øyeblikket. Marte Kristoffersen ligger forsåvidt godt an, etter sin 3. plass i Obersdorf. Men også Astrid Jacobsen, Marte Elden og Ingrid Flugstad Østberg kan være aktuelle, og felles for alle fire er at NM lørdag er en sjanse som må gripes.

Jeg trodde på en jubeldag under VMs første dag, og jeg tror muligheten for gull og øvrige medaljer er gode også på den første VM-lørdagen.

Om 6 uker starter VM på ski, nordiske grener, og det er for meg alltid et høydepunkt. Spesielt i år hvor det går i Oslo, 29 år siden Berit Aunli og Oddvar Brå triumferte forrige gang. I god tid før mesterskapet kommer vi til å gå gjennom forventningene til noen av langrennsøvelsene.

Vi starter med åpningsøvelsen (da regner vi ikke onsdagens kvalifiseringsrenn til de klassiske intervallstartene) som er fristil sprint. Sprint har Norge hatt draget på lenge, og i motsetning til endel andre distanser på herresiden så er det tøff kamp om å få plass på laget. For egen del var det en skikkelig opptur å se Ola Vigen Hattestad være tilbake på toppen av pallen etter forrige helgs Liberec-sprint. Han er regjerende verdensmester fra 2009, den sesongen vant han omtrent alt, men de siste to sesongene har gått litt tyngre. Både taktisk og teknisk fungerte det utmerket for kanskje Norges mest sympatiske aktive skiløper.

Hvilke andre får gå for Norge? Siden Vigen Hattestad er tittelforsvarer har vi fem plasser totalt, og det er ennå helt uvisst hvem som får de øvrige plassene. John Kristian Dahl vant den klassiske sprinten i Kuusamo, men har negativ formutvikling. Noe som ikke akkurat fjerner ryktet hans som en julestjerne. Pølsa Pettersen var på pallen i Düsseldorf, men en bysprint tillegges neppe altfor mye vekt når Pettersen også sliter med sykdom. Forøvrig har det vært tynt med de virkelig gode norske sprintprestasjonene i vinter, så det er mulig å gå seg inn i diskusjonen for mange. NM blir nok svært viktig (i tillegg til et kretsmesterskap (!) som avholdes i Kollen neste helg) i uttaket. Min gjetting på laget: Hattestad, Kjølstad, Gløersen (vant prøve-VM), Brandsdal eller Pølsa, og Northug. Sistnevnte også fordi han er i troppen uansett, og dette med størrelsen på troppen teller inn.

Det er tøffe utenlandske konkurrenter, de tøffeste antar jeg blir Pethukov og Emil Jönsson. Jönsson vant både i Düsseldorf og Davos, men måtte stå over Liberec pga. antydning til sykdom. Pethukov har ikke vært like imponerende i år som ifjor, men viser iblant glimt av storhet. Men sprint handler også om selvtillit, og sånn sett hjalp det neppe at han stresset seg rett i en diskvalifisering i kvartfinalen i Liberec. Ellers synes jeg nykomlingen Pellegrino virker som et svært spennende navn, bare 20 år, tok andre plass i Liberec, 6 plass i Davos – og vant bronse i junior-VM bak Pål Golberg og Thomas Northug.

Men det bør absolutt bli norsk medalje, det kan bli flere og det kan bli edleste valør. Men det er nok to utlendinger som må bære det tyngste favorittstempelet.

På damesiden vant Marit Bjørgen prøve-VM, men en svært sterk avslutning. Til tross for at hun bommet i semifinalen i Liberec anser jeg henne som damen å slå – også på denne distansen. Men Liberec-løpet viste at hun bør kontrollere feltet for å ha størst muligheter, for dersom hun blir stresset av å ligge litt for langt bak så svikter gjerne teknikken litt. Mer skal ikke til for å ødelegge en potensielt stor dag.

De tre andre store navnene i sprint i år har vært Petra Majdic, Adriana Follis og Kikkan Randall. På fristil har Majdic en seier i tour-de-ski sprinten og to fjerdeplasser, Follis har en seier, to andreplasser og en 15. plass nå i Liberec, mens Randall har en seier, en andreplass og en tredjeplass. Om de klarer å treffe formtoppen noenlunde er det tvilsomt om andre enn de tre + Bjørgen kan slåss om medaljene. Hanna Falk er en av de som KAN klare det på en god dag. Øvrige norske blir nok Celine Brun-Lie, Astrid U. Jacobsen og Majken Caspersen Falla. Jeg er klar over at Brun-Lie var på pallen i Liberec, men jeg tror hun dro litt fordel av å ikke ha TDS i bena.

Men 24. februar har gode muligheter til å bli en hyggelig norsk dag, og en solid åpning på mesterskapet. Minst to medaljer, derav et gull er mitt tips.

For å starte med konklusjonen: Tour de Ski har kommet for å bli.  Konkurransen ble avholdt for femte gang, og holdningen blant utøverne såvel som media og de skiinteresserte viser at prestisjen øker. For langrennssportens fremtid er dette viktig, for den får et solid grep om mediedekningen og konkurransen har gitt skisporten en ny dimensjon.

Vi vet at utøvere som Bauer, Northug og Cologna ser på TDS som et av sesongen store mål, og det er neppe tilfeldig at de tre har forsynt seg grovt av sammenlagtpremiene. Men bak dem igjen dukker det opp nye navn, som normalt ikke anses som de absolutt heteste ski-navnene. Perl, Clara, Gaillard, Kershaw og Jaks tok plassene fra 4. til 8., og viste mye av de allrounder-ferdighetene som FIS har ønsket seg. Alle disse var innenfor skuddhold på pallen da de gikk inn i siste bakke. Mye tyder på at Tour de Ski har bidratt til økt bredde i internasjonal herrelangrenn.

Øvelsesprogrammet vil alltid bli diskutert, og man vil aldri bli helt enige. Tour de France har pågått i over 100 år, og der er det fortsatt tunge debatter rundt trasevalg, antall toppavslutninger og antall kilometre tempo og lagtempo. Men konseptet i TDS med 8 konkurranser over 10-11 dager, fordelt på fristil og klassisk, sprint og kapasitet, er nok satt for godt. Det er mer snakk om detaljer.

Å sette et godt konkurranseprogram er en utfordrende balansegang. En slik tour skal være tøff, for det skal skille i mål. Men ikke så tøff at det skremmer utøvere fra å delta eller at for mange hopper av underveis. Av de 77 som startet herreklassen var det 36 som fullførte, noe som indikerer at mye tøffere bør ikke konkurransen være. En annen balansegang er hvor avgjørende de tidlige etappene skal være. Ifjor fikk FIS på pukkelen av blant annet den norske leiren fordi de mente Northug hadde fått for dårlig betalt for seire og sterke prestasjoner på de 6 første etappene, mens Bauer sparte krefter gjennom å kun vise seg frem siste helg. Men ingen ønsker en tour som i realiteten er avgjort etter 3 etapper. Spenningen må bevares lenge.

Igjen synes jeg FIS traff godt i år. Cologna gikk sterkt på hver eneste etappe, og han samlet bonussekunder nesten ved hver eneste anledning. Det ga ham et tidlig grep, men samtidig vet vi at han trengte det. En Northug i finalen i klassisk sprint ville sannsynligvis gjort avstanden de to imellom så liten at de hadde gått inn i slalombakken samtidig. Tour’en begynner å innta en slik form at ingen kan vinne sammenlagt gjennom prestasjoner på en enkeltetappe (med et mulig unntak for en av de to siste), men det er fullt mulig å tape tour’en på hvilken som helst enkeltdistanse. Det kombinerer spenning og dramatikk. Godt jobbet, Ulvang!  Så får man eksperimentere litt med bonussekunder og småendringer i programmet – rammen bør uansett være fast. Skulle jeg ønske meg noe ville det vært en tradisjonell intervallstart på fx. 10km fristil eller klassisk.

Litt kritikk bør det også være rom for, og det går på det tv-tekniske. Jeg synes ikke tv-produksjonene imponerte meg i vesentlig grad, med unntak av de to siste etappene. Klokken forsvant under deler av prologen, og spesielt den etappen var under pari for hva som forventes i 2011. Bedre bilder og flere mellomtider (da tenker jeg ikke på prologen) bør være mulig. Men fremskritt er gjort også her.

Neste år er det en mesterskapsfri sesong, og det betyr at Tour de Ski blir årets høydepunkt for svært mange. Det betyr også at Marit Bjørgen er med, og at andre spisser formen til nyttår fremfor februar. Jeg gleder meg allerede!

La meg presentere følgende tallrekke: 4, 7, 10, 25, 38, 45, 76, 4, 25, 50, 57, 41, 49, 6, 8, 13, 24, 25, 34, 43, 2, 8, 14, 20, 32, 44, 3, 20, 32, 57, 65, 5, 26, 30, 31, 51, 60, 9, 17, 22, 43, 44, 55

Tallene viser de norske plasseringene under årets distanseverdenscuprenn for herrer. Et skarpt øye legger merke til at det ikke er et eneste 1-tall der, det er 2 pall-plasseringer (begge ved Northug) og plasseringer fra 40 og dårligere dominerer.

For å utdype ytterligere kan vi se på den totale verdenscupen så langt denne sesongen. Der har Norge en eneste løper i topp 30: Petter Northug på 11. plass. Til sammenligning har Russland 7 løpere i topp 30, Sverige 5, Finland, Sveits, Frankrike, Canada, Tjekkia og Kasakhstan har 2 hver. Tallene understøttes av det visuelle inntrykket vi får av å se på sendingene. Nordmennene, med unntak av Northug, setter overhodet ikke preg på løp. De er sjelden eller aldri i front av felt, de  er sjelden eller aldri langt oppe på listene – og det er uavhengig om det er klassisk eller fristil, korte eller lange løp, fellesstart eller intervall, konkurranser som favoriserer spesialister eller allroundere.

Det er ikke første gangen jeg skriver om dette teamet. Som her: Northug – LangrennsNorges sminkekoffert eller her: Oppvask nå!. I lang tid har de totale resultatene vært for svake, men Northugs fantastiske prestasjoner, ispedd et par sterke løp fra skiskyttere, har kamuflert de elendige resultatene fra de andre nordmennene. Men nå må dette få konsekvenser. For meg var det vanskelig å forstå at Morten Aa Djupvik fikk fortsette som langrennstrener etter fjoråret, når fx. Fredrik Aukland ymtet frempå at han kunne tenke seg en rolle rundt Norge.

Det svake norske nivået har vært svært tydelig denne vinteren. Vi så tegningen allerede i Kuusamo i november, da kun 2 nordmenn fullførte konkurransen. Tour de Ski har forsterket inntrykket, siden Northug åpenbart ikke er i samme slag som tidligere. Målsetningen var klar: Vi skulle sørge for at Norge endelig vinner nyskapningen, og med verdens beste løper gjennom de siste sesongene pluss de største ressursene burde det være mulig. Men dengang ei. Under gårsdagens dobbel jaktstart var det totalt nordmenn-fritt i front på første halvdel av løpet, der de burde sørget for å unngå masse bonussekunder til Northugs hovedkonkurrenter. Ingen som gikk for etappeseieren heller.

Når vi, med unntak av Northug, ikke sender vinnerkandidater og lagløpere, hvorfor sender vi ikke noen spesialister som kan utmerke seg på enkeltdistanser? Svenskene har med Emil Jönsson og Jesper Modin, russerne har Pethukov og Morilov. Vi har Snorri Einarsson, som har oppnådd plasseringene 65 – 60- 41 – 43 så langt. Og Kristian Tettli Rennemo med plasseringene 20 – 51 – 46 – 44.  Norge setter for tiden større preg på sykkelsporten enn herrelangrenn.

Det som merkes tyngst nå er at Northug ikke er i samme slag som han var i store deler av fjoråret. Han har ikke samme rykk og kapasitet, og feltet går også annerledes. Måten Northug gikk mellomspurten på igår viste med all mulig tydelighet at han stoler ikke på seg selv i samme grad som før. Om det skyldes overtrening, feil fokus i oppkjøringen, pokerspilling eller annet vet jeg ikke. Jeg skal ihvertfall være forsiktig med å legge for mye ansvar for Northugs manglende form på Djupvik og det øvrige landslagsapparatet, siden jeg heller ikke har vært villig til å gi all ære til det samme apparatet for Northugs triumfer tidligere. Men det er landslagssjefens ansvar også å sørge for at vi har flere kort å spille på. Når stjernen svikter er det viktig at andre kan ta ansvar. Enten sammenlagt eller på enkeltdistanser. Der er vi ikke.

Djupvik har uttalt at om Sverige slår oss i VM-stafetten så slutter han. Det er fristende å spørre om det er en trussel eller et løfte. Men Djupvik og Skinstad bør ikke bla over Stilling Ledig-sidene i Aftenposten fremover, for tilstanden i norsk herrelangrenn tilsier ikke at vi kan spasere oss til hverken stafett-gull eller andre medaljer. Men kanskje det er  noen skiskyttere som kan bistå?

Mye av årets VM kommer jeg til å glemme, andre ting kommer jeg til å huske lenge. En hendelse jeg desverre kommer til å huske en stund, men egentlig ville glemt, er en kort replikkveksling fra oppvarmingssnakket før Chiles første VM-kamp. Kjetil Rekdal, en trener jeg har stor respekt for, ble spurt: ”Hva vet du om Chiles trener, Bialsa?”  Svaret kom umiddelbart: ”ingenting”.

Svaret hadde vært greit om det var ”fem på gaten”, men ikke når det er et ekspertpanel som skal gi tv-seerne litt input før en kamp. Jeg synes man skal forlange at de såkalte ekspertene faktisk vet en smule mer om spillerne og trenerne i et VM enn det den gjennomsnittlige tv-seer gjør. Men TV2 og Viasat fyller opp sine VM-paneler med nåværende spillere, tidligere spillere og noen trenere. Lars Bohinen, Frode Olsen, Kjetil Rekdal, Egil Drillo Olsen, Erik Soler, Rune Bratseth, Erik Thorstvedt, Jan Åge Fjørtoft, Myggen, Andre Bergdølmo, Henning Berg. Alle disse er trivelige, snakkesalige og fotballinteresserte – men de har ikke all verdens greie på internasjonal fotball. Ihvertfall ikke den som spilles utenfor Premier League og sluttspillet i Champions League.

TV2 har sågar spedd på med noen artister, politikere og andre tv-personligheter, som Tone Damlie Aaberge,  Erik Solheim, Johan Golden, Erling Borgen og Ole Paus. Noen har fungert godt, fortrinnsvis de som faktisk har noe å tilføre rent fotballmessig. Andre ble bare pinlige. Ikke fordi gjestene var pinlige i seg selv, men settingen blir så totalt feil. Mulig TV2 tror de skal fenge massene ved å øke kjendis-faktoren litt, men kona gidder ikke se på en times fotballprogram vare fordi det er en skuespiller med som uttaler seg om ting han/hun ikke har greie på!  Da ser hun heller en film med skuespilleren. Morten Langli er en kommentator jeg har sans for, men gidder jeg se et bokprogram eller et bilprogram fordi han er gjest? Jeg vil ha Morten Langli i rett setting, og slik er det med øvrige kjendiser også.

Jeg forlanger ikke at TVs fotballstudio under Tippeliga, VM og høstens Premier League skal inneholde fotballfaglige debatter på nivåer få eller ingen gidder å følge. For all del – vi fotballfans er ikke verdens mest kompliserte. Men det hadde vært hyggelig om bakgrunnsstoffet om andre lag enn England og Danmark er litt mer omfattende enn det som får plass på baksiden av et frimerke. Eller om spillere kunne blitt ansett som noe annet enn ”ukjente” bare fordi de ikke spiller i engelsk fotball eller hos de tre-fire største La Liga klubbene.

Et tips TV2 skal få gratis av meg: Søk etter ”fotballeksperter” utenfor de nåværende eller tidligere spillerne på landslaget. Behold gjerne noen av de dere har, men bruk noen andre også. ”Jotjar” er kjent på VGs diskusjonsforum og på Twitter. Jeg kan garantere at han har langt mer å tilføre innen norsk fotball enn over halvparten av de nåværende ”ekspertene”. Petter Veland og andre i NorskeFans.com kan langt mer om spansk fotball – og fotball i spansktalende land forøvrg – enn de aller fleste som er på TV idag. Italiensk fotball? Sjekk på forumene og i supportergrupperingene. Jeg har ingen anelsene om folkene jeg nevner egner seg på tv, men hvorfor ikke ta sjansen?  Kan det bli noe verre enn dagens eksperter som ikke følger fotballen det snakkes om, og heller ikke viser noen vilje til å studere den? Og dårligere enn Bruce og Davy i tospann kan det uansett ikke bli, det garanterer jeg.

Litt honnør til slutt:  TV2sporten.no brukte Tor-Kristian Karlsen med hell før VM, og som blogger underveis. Det funket, hvorfor ikke bruke ham i studio også? Terje Liverød har sine svakheter (ekstrem name-dropping er en av dem, hvem andre er tilbøyelig til å vise frem en SMS fra en fotballkjendis direkte på tv?), men han tilfører i det minste en god del om latin-amerikansk fotball. Viasat brukte Stig Torbjørnsen når man skulle belyse afrikanske lag, med stort hell. Alle disse tre har dybdekunnskap, og det betyr langt mer enn et kjent ansikt fra fotballbanen. Haakon Lunov har operert som analyseekspert på Viasat, og han synes jeg også har beriket sendingene. Litt mer tv-erfaring og litt færre dårlige pasninger fra Fjørtoft, og dette blir spennende.

VM så langt har gitt nærmest daglige overraskelser, ihvertfall i forhold til ekspert-prediksjoner og store nasjoner. Slik gruppene var satt opp kunne man se for seg at Frankrike, Argentina, England, Tyskland, Nederland, Italia, Brasil og Spania kunne havnet i hver sin 8delsfinale. Men slik går det neppe. Til det ser gruppeutfallene for annerledes ut, en dag før siste gruppe har avsluttet sin andre runde. Jeg spår følgende 8delsfinaler:

• Uruguay – Korea (eventuelt Nigeria)
• USA – Serbia
• Nederland – Italia
• Brasil – Spania
• Argentina – Mexico
• Tyskland – England (eller Slovenia)
• Paraguay – Japan (eller Danmark)
• Sveits (eller Chile) – Portugal

Eller sagt med andre ord:  Noen av de store nasjonene kommer til å forlate VM tidlig i år.

Så kan man naturligvis undres over hvorvidt Nederland synes det er verre å møte Italia enn Paraguay, all den tid Italia har fremstått svært tannløse dette mesterskapet. Jeg tror likevel at Nederland frykter dem, og med rette. Italia så ikke spesielt skremmende ut i 1982 heller, da de flakset seg videre fra grunnspillet etter tre stk uavgjort mot Peru, Polen og Kamerun. Da tok de først Argentina og så Brasil, og var mesterskapets beste fra det sekund gruppespillet var ferdig. Store nasjoner har en kultur for å være vanskelige å slå når det gjelder som mest.

Med så mange overraskende resultater så langt, skal vi være veldig forsiktige med å se utover 8delsfinalene. Men også her har oppsettet noen interessante twister. Uruguay (eller Sør-Korea) møter vinneren av det som ser ut til å bli USA mot Serbia, og dermed er det duket for en overraskende semifinalist. Og slik det ser ut nå så møter dette laget en av følgende nasjoner: Nederland – Italia, Brasil – Spania.

Fullt så ekstremt ser det ikke ut på nedre tablå, men i skrivende stund ser Argentina – Tyskland (om sistnevnte slår England i 8delsfinalen) ut som en sannsynlig kvartfinale. Mens Paraguay og Portugal kan bli den andre, og isåfall kan en av de to sistnevnte bli årets andre skrell-semifinalist.

En tendens så langt er altså at endel store europeiske nasjoner sliter, en annen er at også de afrikanske deltakerne har prestert relativt svakt. På 13 kamper står de med 1 fattig seier (Ghana – Serbia), 4 uavgjort og 8 tap. Riktignok er ikke alle lag ute av sluttspillkampen, men sjansene for de fleste er relativt små for avansement. Med tanke på at mesterskapet går på det afrikanske kontinentet er dette ganske påfallende. Jeg påpekte riktignok før VM begynte at et mesterskap så langt sør tilsa et klima som ikke nødvendigvis ga andre afrikanske land noen fordel, men støtten fra et afrikansk publikum, vuvuzela-støyen mm. taler for at noen land burde prestert bedre.

Nigeria vant OL-fotballturneringen i 1996, og det ble den gangen spådd afrikansk dominanse fremover. Kamerun hadde i 1990 sjarmert hele verden gjennom å gå til kvartfinale, og i 1994 forsvant Nigeria ut i 8delsfinalen etter tap i ekstraomganger mot finalist Italia. Senegal gikk ut etter ekstraomganger i kvartfianlen i 2002, og var med det det nærmeste Afrika noensinne har vært et lag i semifinalene. Siden den gang har afrikanske spillere tatt store europeiske ligaer med storm, men landslagssuksessene har uteblitt i VM-sammenheng.

Hva skyldes dette?  Her hadde jeg gjerne sett at fx. TV2 kunne hentet inn litt annen fotball-ekspertise enn de vanlige kjennere av norsk og engelsk klubbfotball, fordi temaet fortjener en grundigere belysning enn lettvintheter og raske konklusjoner. Fysikken og ferdighetene er på plass, og det taktiske burde også vært i boks gjennom all erfaringen i europeiske storklubber. Jeg skriver “burde”, for etter kampene så langt er jeg ikke overbevist om at den faktisk er det. Hvordan kan man for eksempel ellers forklare at et Ghana var nærmere tap enn seier mot et Australia som spilte to tredjedeler av kampen med 10 mann?

Min egen teori – og her innrømmer jeg gjerne at jeg spekulerer, og vet for lite – er at fotballen i Afrika er for kaotisk og gjennomsyret av ukultur til at landslagssuksess lar seg dyrke. For mange kokker, for mye søl. Med kokker mener jeg agenter såvel som politiske personer, som begge bruker fotballen som et middel til makt såvel som penger. Det verserer til stadighet historier om trenere som ikke får lønn som avtalt, eller som må betale deler av lønnen tilbake til apparatet rundt fotball-landslagene. Europeiske trenere som Lagerbeck og “Svennis” hentes inn, men på korte engasjementer hvor man ikke har sjanse til å bygge opp hverken en kultur eller sportslig enhet.Spillerne og apparatet rundt jobber for mye for seg selv, og trekker for lite i samlet flokk, mens det svømmer en rekke haier rundt mens de bidrar til uroen istedet for å gjøre sitt til at det trekkes i samme retning. Eller tar jeg fullstendig feil?

Skulle jeg få rett i at 8delsfinalene går uten afrikansk deltakelse håper jeg at TV2 eller andre medier velger å belyse emnet på en måte det fortjener. Heller det enn nok en runde med hvor ille det er at Domenech har blitt sittende så lenge som fransk trener eller engelskmennenes evne til å lage seg problemer. Dessuten hadde det vært interessant med en grundig analyse av suksessfaktoren for sør-amerikansk fotball. I skrivende stund kan det se ut som om samtlige 5 deltakernasjoner avansererer til sluttspillet, og det er ganske oppsiktsvekkende.

Fotball-VM er godt igang, og fotballen fyller et knippe med tv-kanaler. I Norge er det TV2 og Viasat som deler på sendingene, og vi kan ikke klage på kvantiteten med tv-fotball. Derimot synes jeg det er et par momenter som ikke fungerer så bra kvalitetsmessig. Det verste er kanskje ”høydepunkter, analyser og kommentarer” i pausene. Pausen varer som kjent i 15 minutter, og TV2 velger å disponere 40-60 sekunder på analysene og høydepunktene. Det er intet mindre enn et hån mot fotballfolket. De bruker lengre tid på plakater, jingler og introer enn på analyser. Så er det et par minutter reklame for egne programmer, og 11 minutter reklame.

Fotball-rettigheter er dyrt, og jeg skjønner at TV2 må tjene inn investeringene. Men det måtte da være mulig å selge litt færre reklamesekunder for en høyere pris, og dermed endt opp med samme omsetning? Dessuten tror jeg de støter seere fra seg når seerne vet at det er så lite matnyttig som sies i pausen at det ikke er noen grunn til å følge med. Viasat er omtrent like ille, men der synes jeg det ikke merkes så grundig. Til det er interessen for å høre Fjørtofts spørsmål og Solers svar altfor liten….

Og til de som synes amerikanerne er de verste med hensyn til reklame:  De amerikanske kanalene får ihvertfall med seg nasjonalsangene før de store sportsbegivenhetene. Det klarte ikke Viasat 4 foran Tyskland – Australia.

Men reklamen gir ihvertfall oss nordmenn mulighet for å friske opp svensk-kunnskapene. For SVT hverken kan eller vil finansiere fotballen med reklame. De fyller derfor pausene med grundige og gode analyser og vinklinger. Det samme før kampene, og når TV2 stter over til annonsørene så fort dommeren blåser for full tid, så starter Ola Andersson med sine grundige videogjennomganger. I tillegg satser SVT tungt på kombinasjon web og tv, og via nettet kan seerne under kampen følge ekstra kameraer på trenerbenkene. Eller sagt på en annen måte: Svensk TV benytter et av de to største idrettsarrangementet over en 4års periode til å vise hvordan man tar sportsdekning til et nytt nivå. Et showcase, rett og slett.  Meget bra!

Det vender fokuset til den virkelige VM-synderen i norsk medieverden: NRK.  TV2 kan kritiseres for å selge for mange reklamesekunder, men de skal overleve økonomisk. NRK er finansiert av TV-seerne for å være en allmennkringkaster som skal sikre brede og smale behov. Fotballen har NRK imidlertid meldt seg helt ut av. At de ikke kan bruke sine begrensede midler til å slåss om ligarettigheter er forståelig, men det er nettopp i slike mesterskap at allmennkringkasteren skal dokumentere sin livsrett. Det er da de skal overgå kvaliteten hos de kommersielle aktørene, rettferdiggjøre lisensen. Akurat slik SVT gjør.

Her er ikke NRK. De presterte å selge sine VM-rettigheter til Viasat, for å skaffe seg noen midler til å produsere en sangkonkurranse. Det er ingen allmennkringkaster verdig. Spesielt ikke når de ikke lenger har EM, ikke Tippeligaen, ingen internasjonale ligaer eller turneringer og heller ingen landskamper. Der SVT bærer sitt ansvar med stolthet og respekt, og tar fotballdekningen et hakk videre, bruker NRK sine rettigheter som en simpel salgsvare. Hvordan kan de rettferdiggjøre lisensen ovenfor alle fotballfans?

Så den største smekken på fingrene gis til NRK, mens også Viasat og TV2 fortjener litt pepper. Selv om de også gjør solide innsatser gjennom totaldekning og VM-studioet. Men jeg anbefaler alle som har anledning til å velge SVT – ihvertfall i de mange og lange norske reklamepausene.

Frankrike hadde en deprimerende dårlig og kjedelig åpningskamp i VM, og heller ikke England sprudlet plagsomt mye. Det har gitt tv-ekspertene og journalister flest muligheter til å messe om hvor elendig mesterne pleier å åpne. Det er nesten ikke måte på hvor dårlig de fleste vinnere har åpnet, noe som av enkelte nesten brukes som et argument for at England og Frankrike vinner. Derfor tok jeg en titt på hvordan vinnerne av VM og EM gjorde det innledningsvis:

Spania 2008: 4-1 mot Russland i første kamp, vant puljen med tre strake seire

Italia 2006: Slo Ghana 2-0.  Var overlegent best, med 12-4 i antall cornere og 13-4 i skudd på mål.

Hellas 2004: Slo hjemmenasjonen Portugal 2-1 i åpningskampen

Brasil 2002: Slo Tyrkia 2-1 i første kamp, 9 strake poeng i gruppespillet.

Frankrike 2000:  Slo Nederland 3-2 i åpningskampen

Frankrike 1998: 3-0 mot Sør-Afrika i første kamp, 9 poeng og 9-1 i mål i gruppespillet

Tyskland 1996: Slo medfinalist Tjekkia 2-0 i første kamp. Videre fra gruppespillet uten baklengs

Brasil 1994:   2-0 mot Russland i første kamp.

Danmark 1992: 0-0 mot England i første kamp

Vest-Tyskland 1990: Vant 4-1 i åpningskampen mot Jugoslavia.

10 mestere, hvor 9 innledet med seiere (tildels svært imponerende sådanne) og en uavgjort. Men såklart det ikke har sprudlet av alle – som for Brasil i 2002 og Hellas i 2004 – men det er langtfra noen korrelasjon mellom dårlige prestasjoner og seier til slutt. Mulig Italias prestasjoner i 1982 huskes i overkant for godt.

Derimot kan det nok med adskillig større statistisk trygghet sies at de lagene som imponerer MEST tidlig, ikke alltid vinner. Men det er noe helt annet. Og det bør isåfall brukes som et argument MOT at Tyskland vinner årets VM heller enn et argument FOR at England eller Frankrike vinner.

Gruppe E er en interessant gruppe av flere årsaker. Storfavoritten er Nederland, mens andreplassen ser ut til å bli en kamp mellom Danmark og Kamerun. Japan synes nesten sjanseløse. Her er oddsene hos Betfair og de implisitte sannsynlighetene for gruppeseier og avansement.

At Nederland er en av de store favorittene til å vinne gruppen sin er helt på sin plass. De var definitivt EMs mest imponerende i gruppespillet i 2008, men møtte Russland på en dag hvor sistnevnte var ekstremt gode. I kvaliken ble det 8 strake seire og 17-2 i målforskjell. Riktignok ingen sterk gruppe, men likefullt en god prestasjon. I treningskampene i 2010 har det blitt fire strake seire (mot Mexico, USA, Ghana og Ungarn).  Spillermessig er det flust av spennende navn offensivt, og om Robben rekker å bli frisk til utslagskampene begynner så ligger Nederland meget bra an til å gå langt. Så gjelder det å unngå at den uungåelige dårlige dagen sammenfaller med en viktig og vanskelig kamp. Nederland har nærmest en slags vane for å harve over motstanderne på gode dager, men ryke ut på en dårlig dag mot habil motstand. Mens vi ser gang på gang at lag som har et lavere topp-nivå likevel vinner fordi de også makter å ta seg videre på en dårlig dag. Som Italia (mot Australia) i 2006 og hele gruppespillet i 1982, Frankrike (mot Paraguay) i 1998, Brasil (mot USA i 1994) og Argentina i 1990 (tapte riktignok finalen, men slet seg helt dit uten spesielt godt spill).

Det er helt jevnt mellom Kamerun og Danmark mener oddsspillerne, og Kamerun har et interessant lag som helt klart kan bli Afrikas beste dette mesterskapet. Så gjenstår det å se om klima og høyde gir Kamerun en ekstra edge, eller om de hadde vært mer tjent med en arrangør lengre nord i Afrika. Defensivt ser det bra ut, med blant annet Afrikas kanskje beste keeper i Kameni, mens man fremover har Eto’o som bør være et pluss. Kvaliken var solid (gikk videre på bekostning av Marokko, Togo og Gabon, med bare to innslupne mål over 6 kamper), men i Afrika-mesterskapet ble det for tynt. Jeg er veldig usikker på hvor vi har Kamerun foran dette mesterskapet, og ser frem til å bli litt klokere under deres kamp mot Japan.

Det er spørsmålstegn rundt Danmark også, blant annet så har de hatt en noe deprimerende oppkjøring med to 0-1 tap før dette mesterskapet. Men jeg velger å legge mer vekt på kvaliken, og der imponerte våre brødre i sør. 6-3-1 og 16-5 i målforskjell etter kamper mot Portugal, Sverige, Ungarn, Albania og Malta. Det eneste tapet kom hjemme mot Ungarn etter at VM-plassen var klar. Morten Olsen er en slu rev, og hans taktiske egenskaper kombinert med lagets evne til å holde buret tett kan være det som bikker marginene Danmarks vei i kampen mot Kamerun. Dessuten bør de krysse fingrene for at Bendtner blir skadefri. Kanskje blir han spart i åpningskampen, da Olsen sannsynligvis regner kamp 2 som nøkkelmatchen.

Kamerun har kanskje en fordel av å få en flying start mot Japan samtidig som de møter Nederland på et tidspunkt for sistnevnte kan være gruppevinner allerede, Men med Nederlands bredde så er det neppe vesentlig lettere å møte noen av ”benkespillerne” som ønsker å vise seg frem for senere oppgaver. Det skjønte rumerne under EM for to år siden. Jeg synes Danmark fortjener å ha et lite favorittstempel mot Kamerun, og mener de har 50%+ sjanse for avansement. Et poeng her er at lagene herfra møter de to beste fra Gruppe F, og den synes jeg ser relativt svak ut. Kvartfinalehåpet lever i beste velgående også for den som kvaler seg inn som andrelag fra Gruppe E.

Flere bloggposter:

Gruppe A: Den mest åpne

Gruppe B: Argentina bør herje, Sør-Korea kan overraske

Gruppe C: Englands lette vei mot nye straffesparkkonkurranser

Gruppe D: Kampen om å unngå England i 8delsfinalen

Gruppe D anses av Betfair-kundene til å være relativt jevn. Favoritten Tyskland gis rett i overkant av 50% vinnermulighet i gruppen, mens Serbia, Ghana og Australia alle levnes ok muligheter til avansement:

Tyskland anses som mesterskapslaget fremfor noe, og etter bronsefinale på hjemmebane i 2006 og sølv i EM 2008 må de selvsagt regnes. Men spillemessig vil jeg påstå at 2008 var et steg tilbake. De håndterte hverken Østerrike i siste gruppespill-kamp, Portugal eller Tyrkia på noe spesielt imponerende vis, men seiere er selvsagt det viktigste. Og kvaliken var solid. 8 seire og 2 uavgjort (begge to mot Finland), 0 tap og 26-5 i målforskjell. Sannsynligvis er det mannskapet som er det fremste hinderet, spesielt etter at Ballack ble skadet. Ikke at mannskapet er svakt, men det er uvanlig ungt og urutinert til Tyskland å være. Slik Bundesliga utvikler seg om dagen og alderen til stammen i laget, er det mye som tyder på at dette laget blir svært farlig i VM 2014. Men nå kan mangelen på rutine være det som feller laget i en av de avgjørende utslagskampene.

Serbia er et av lagene som tippes som VMs store overraskelse, og siden puljetrekningen har avansement-sannsynligheten ifølge Betfair økt jevnt og trutt fra ca. 40% til over 53%. Keeperposisjonen er det store usikkerhetsmomentet, men resten av plassene er solid besatt. De kvalet inn ved å vinne gruppen med Frankrike, Romania, Østerrike og Litauen (samt Færøyene), og kombinasjonen balkansk sluhet ispedd offensiv vilje og spennende spillertyper gir også meg troen på at dette blir et interessant lag å følge. Motstanderne i gruppen bør også passe bra. Et interessant aspekt er jo at vinneren av Gruppe D sannsynligvis møter USA eller Slovenia, mens nummer to isåfall møter England. Det burde derfor ikke mangle motivasjon for å kjempe hele veien i gruppespillet.

Ghana kunne vært et interessant bud på afrikansk suksess på eget kontinent, men laget ble vesentlig svekket av Essiens skadefravær. Når så Appiah ikke har spilt noe særlig de siste par sesongene blir det et tungt ansvar på Anthony Annan. Ghana kvalet greit inn fra en heller enkel gruppe, men gikk helt til finalen i Afrikamesterskapet. Kun Elfenbenskysten og Egypt scoret mål på Ghana den gangen, og jeg ser med stor spenning frem til Ghana – Serbia som den store nøkkelmatchen i gruppen.

Australia imponerte for fire år siden, ledet av Guus Hiddink. Nå har Hiddink reist videre og spillerne har blitt fire år eldre. Ofte er det positivt i fotball, men for Australias del var de gamle nok allerede i 2006. Kvalifiseringen gikk som en lek, men Bahrein, Qatar og Usbekistan skremmer sjeldent vannet av lag med VM-ambisjoner. Jeg har problemer med å se at Australias aldrende mannskap kan blomstre tilstrekkelig til avansement i en så kinkig gruppe, men det fysiske spillet kan helt sikkert frustrere motstanderne i enkeltkamper. Et av de andre lagene kommer til å gå på en mine mot Australia, og det kan få stor betydning. Dessuten har kampene Australia – Ghana og Australia – Serbia gode muligheter til å bli et skikkelig hett og kort-flagrende oppgjør.

Flere bloggposter:

Gruppe A: Den mest åpne

Gruppe B: Argentina bør herje, Sør-Korea kan overraske

Gruppe C: Englands lette vei mot nye straffesparkkonkurranser

I Gruppe C finner vi et England som for en gangs skyld har grunn til å være optimistiske foran et mesterskap, og dette er en gruppe som på papiret ihvertfall ikke ser ut som noe ”dødens gruppe”.

England mistet sin kaptein, Rio Ferdinand, på første trening i Sør-Afrika, og det er selvsagt ikke positivt men heller ingen katastrofe. Ihvertfall ikke i gruppespillet, for dette er motstand England bør feie tilside. Laget imponerte meg veldig i kvaliken, med 9 seire og 1 tap – og da var gruppeseieren allerede sikret. 34-6 i målforskjell signaliserte også at Capellos England var et annet England. De virket grundigere og mer fokusert, enten motstanden var enkel eller vanskelig.

Det er to grunner til at jeg har stor tro på England i år. Den ene er at laget ser sterkere ut enn tidligere, kanskje spesielt på midtbanen og i angrep. Rooney er en stjernespiss som en verdensmester trenger, og med Gerrard, Lampard og Cole på midten er det få som synes sterkere. Dette er spillere som også trives med å skyte fra 20-25 meter, og den nye VM-ballen fra Adidas kan bidra til noen nye kremmerhus fra midtbaneposisjon. Store deler av stammen er også i sin karrieremessige høyde, kanskje er dette deres siste sjanse til å bli verdensmester. Motivasjonen og ønsket om å avgjøre vil være meget stor, og vi har mange ganger tidligere sett hva fx. Gerrard får til da.

Den andre grunnen er at England til tross for mer middelmådige mannskaper har vært nærme tidligere, og de har tapt forbløffende få kamper – før straffespark-konkurransene begynner. I 2006 forsvant de på nettopp straffespark mot Portugal i kvartfinalen. I 2004 var det igjen Portugal og igjen på straffer. I 2002 ble det et sjeldent tap i ordinær tid, mot VM-vinnerne Brasil. I kvartfinalen. I England hadde laget en sjelden exit i gruppespillet, mens det i 1998 var exit på straffekonkurranse mot Argentina. 1996: Ut i semifinalen i straffekonkurranse. 1990: Ut i semifinale på straffekonk. Så litt mer offensiv slagkraft fra store spillere kan være det som skiller dette VMet fra andre mesterskap. Ellers så blir det en ny exit på straffer….   Men 72% sannsynlighet for gruppeseier og 92% sjanse for avansement synes jeg høres helt rimelig ut.

Hovedutfordrer er USA, som gis 17% vinnermulighet i gruppen og drøye 50% sjanse for å gå videre. USA er heldige nok som får kvale i CONCAFAC-gruppen, og har blitt gjenganger i VM etterhvert. Erfaringen fra VM og andre store mesterskap vil være en fordel, og i tillegg er amerikanerne flinke til å bygge et lag, en enhet. Nettopp det er kanskje USAs største styrke, og slike egenskaper er åpenbart viktig. Ellers oppfatter jeg laget som noe grått, men defensivt solid. Offensivt langt mer usikkert. I denne gruppen bør det likevel være nok til å avansere. Men om 57% sannsynlighet for avansement er riktig er en annen sak.

Slovenias styrke er også det kollektive, og laget har ikke de store stjernene. Til tross for at midtbanespiller Robert Koren var det i Tippeligaen. Slovenia havnet på andreplass i sin pulje, bak Slovakia men foran Tjekkia og Polen. I playoff ble det seier på bortemål mot Russland, og det er imponerende. Ikke bare spillemessig men det sier også litt om den mentale styrken. Den virkelige nøkkelkampen i denne puljen blir matchen mellom USA og Slovenia 18. Juni.

Algerie tok seg til VM via en meget dramatisk playoff mot Egypt, der de vant 1-0 på nøytral bane i Sudan. Men Egypt anses for å være et bedre lag, og vant 4-0 i semifinalen i Africa Cup. Som et nord-afrikansk lag er det lite ekstra fordel å hente ved at mesterskapet arrangeres på eget kontinent, og de har heller ikke tradisjonene og historikken andre kan skilte med. Jeg må innrømme relativt magre kunnskaper om algerisk fotball, men utfra hva jeg forstår er mannskapet relativt ordinært. Og i likhet med USA og Slovenia er styrken mer defensivt enn offensivt. Mulig dette kan bli en relativt målfattig pulje, kanskje med unntak av Englands kamper.

I utgangspunktet mente jeg at England og USA burde gå greit videre, men ved nærmere ettertanke synes jeg markedet overvurderer USA en smule og ditto undervurderer Slovenia. Begge lag har det kollektive og det defensive som styrke, og magefølelsen min antyder at lagene er relativt jevne. Åpningsrunden kan gi Slovenia en fordel, ved at de kan sikre seg 3 poeng mot Algerie mens USA sannsynligvis ender opp med 0 etter Englandskampen. Det kan gi USA et visst press foran den viktige 18. Juni kampen, og Slovenia kan kanskje tillate seg å starte forsiktig for å gå på kontringer. Jeg sier ikke at Slovenia går videre, men at det er jevnere mellom dem og USA enn det oddsene hos Betfair tilsier.

Her er de andre innleggene i serien:

Gruppe A: Den mest åpne

Gruppe B: Argentina bør herje, Sør-Korea kan overraske

I gruppe B finner vi en pen geografisk miks, og også fire lag som står for ulike fotballkulturer og spillestiler. Argentina, Nigeria, Hellas og Sør-Korea  skal kjempe om to plasser til avansement, og her har vi i det minst en klar vinnerkandidat.

Argentina vant VM med Maradona som spiller i 1986, og spilte finale med Maradona i 1990. Nå er Maradona trener, og det i seg selv sikrer en massiv interesse og engasjement rundt laget. For ikke snakke om press. Argentina rangeres nå rundt 3-4. plass av de 32 deltakerlandene, og det til tross for en ganske middels kvalifisering. I kvalikens siste kamp hadde laget kniven på strupen, slo Uruguay 0-1 på bortebane, og unngikk dermed play-off mot Costa Rica. Men de oppådde 5-6 poeng færre enn de andre direktekvalifiserte (Brasil, Chile, Paraguay), og de tapte borte mot Paraguay, Ecuador, Bolivia (med 6-1), Chile og Columbia, og hjemme for Brasil.

Så skal vi ikke svartmale helt, for i treningskampene i 2010 har det blitt 5 strake seire og 15-3 i målforskjell. Det inkluderer kamper mot heller svake nasjoner som Haiti og Canada, halvgode lag som Costa Rica og Jamaica, og solide Tyskland i Tyskland. Dessuten var heller ikke Brasil veldig imponerende i kvaliken til VM 2002, og det holdt likevel til å vinne hele turneringen.

Argentina gis 67% sannsynlighet til å vinne gruppen og 88% sjanse til å avansere. Det synes jeg høres ganske greit ut. Motstanderne har alle sett sterkere ut tidligere, og spillermaterialet Maradona disponerer er bra. Spesielt med kunstner og trollmann Messi på topp. Angrepet ser mer enn  knallbra ut (Tevez, Higuain, Milito, Aguero i tillegg til nevnte Messi), men jeg er mer skeptisk til det defensive. Cambiasso og Zanetti ble vraket, og kanskje spesielt defensive kanter ser utrygt ut. Om det blir 3-4-3 og offensive gladtakter i gruppespillet, så tror jeg det er mer enn tilstrekkelig for å sikre avansement. Men at de må betale prisen for det ordinære forsvaret senere i mesterskapet, når de møter godt organiserte og kvalitetsmessig meget gode lag.

Maradona på benken – vil han være en forvirret galning som gjør de merkeligste valg før og under kampene, eller kan han bringe med seg den gudsbenådene vinnerviljen og –evnen han hadde på banen? Jeg vet ikke, men frykter at når det virkelig drar seg til så er han den første.

Nigeria og Hellas tippes som de mest sannsynlige til å slåss om andreplassen i denne gruppen. Nigeria har vært sterkere før, og mangler kjente ”stjerner” som tidligere årganger har hatt. Kvalifiseringen gikk greit nok, men heller ikke mer, med 3 seire og 3 uavgjort. I Afrikamesterskapet tok laget bronse, men heller ikke der virket Nigeria så solide som tidligere. Men fysisk fotball kan de spille, og både matchene mot Hellas og mot Argentina kan bli hete saker. For øvrig burde et Afrika-mesterskap tale for afrikansk suksess, men jeg tror alle Afrika-deltakerne ville hatt mer nytte av et mesterskap som lå lengre nord. Klimaet i Sør-Afrika minner mest om sør-europeisk vinter på denne tiden av året.

Hellas var kanskje tidenes minst populære EM-vinner i 2004, da Otto Rehhagels menn gjorde det Drillos skulle fikset i 1996.  Man kan forsvare seg til mye, også et EM-gull. Men tiden har tæret litt på det greske laget, og motstanderne har blitt vant til deres måte å spille på. Laget kvalet ikke inn til VM 2006, og i 2008 ble det en rask exit som EM-forsvarere. I kvaliken ble det andreplass i en ikke altfor sterk gruppe, og avansement med 1-0 sammenlagt mot Ukraina. Jeg har aldri latt meg begeistre veldig av Hellas under Rehhnagel, og deres kamper i årets VM er heller ikke de jeg ser frem til med størst glede. De kan stelle til problemer for samtlige motstandere, men jeg tror ikke det holder til avansement.

Sør-Korea blir både av ekspertene og i oddsmarkedet ansett som outsidere.  Landet tok seg til semifinale i hjemlandet i 2002, men mye av prestasjonen ble forklart med Guus Hiddink og god dommerhjelp. Noe jeg må si meg ganske enig i, selv om sør-koreanerne spilte en langt bedre fotball enn i tidligere mesterskap. I 2006 var de imidlertid tilbake som et mer ordinært lag – minnet litt om laget som før sitt eget VM hadde spilt 5 mesterskap uten en seier.

Kvaliken var grei skuring. Fire seire og fire uavgjort ga avansement med god margin, men motstanden var ikke all verden. I treningskampene i år har de tapt mot Spania (1-0 en uke før VM), Hviterussland og Zambia (de to siste absolutt ikke noe kvalitetstegn), og har slått Japan, Ecuador, Elfenbenskysten, Latvia og Finland. Tilsammen omtrent som man bør forvente.

Det er lett å forstå at Sør-Korea blir jumpotippet, men samtidig er det noe med sør-koreansk fotball som gjør at jeg tror de kan overraske. Det er et godt kollektiv med stor arbeidskapasitet og sterk moral, og har trent sammen lenge for å utrette noe i dette mesterskapet. Får de kontringsspillet til å sitte så tror jeg de har havnet i en bra pulje. Et Hellas og Nigeria kan havne i ubalanse mot raske sør-koreanske føtter, og Argentina med et mulig fokus på større oppgaver senere i mesterskapet kan heller ikke spasere seg til seier her. Sånn sett synes jeg 26% sannsynlighet for avansement høres for lite ut. Jeg har problemer med å forstå hvorfor deres mulighet til å ende opp blant de 2 beste til å være mindre enn Hellas eller Nigeria. I utgangspunktet tror jeg ikke Sør-Korea vinner gruppen sin, men mer enn 7% vinnermulighet vil jeg påstå at de har.

Her er gjennomgangen av Gruppe A. Som skrevet der er ikke dette ment å være noen tradisjonell lag-analyse, men noen kommentarer knyttet til de ulike landene og hva slags sannsynlighet som er innbakt i Betfair-oddsen (markedets forventninger) for avansement og gruppeseier.

VM er bare en drøy uke unna, og for meg har alltid fotball-VM vært et av de aller største sportslige høydepunktene. Som en måned med julaftener for oss fotball-fans. Nå skal det sies at med årene har jeg endret oppfatning en smule i retning av å foretrekke EM fremfor VM. Riktignok savner EM både Brasil og Argentina, samt de hyggelige møtene man får med enkelte ”eksotiske” nasjoner. Men 64 kamper krever sin mann, og jeg tenderer til å bli i overkant fotball-mett når kvartfinalene kommer. Dessuten er det lettere å bevare familiefreden i et EM…  Men skitt au, jeg tror vi står foran noen flotte uker.

Sidelinjen.com kommer selvsagt til å vie litt oppmerksomhet rundt mesterskapet, og vi skal ta en titt på de forskjellige gruppene før det hele braker løs. Nå finnes det plenty med gode lag-analyser og previews på nett, så i likhet med foran Tippeligastarten blir dette ingen spiller-for-spiller gjennomgang av de 32 nasjonene. Derimot tar vi en titt på hva ”markedet” tror kommer til å skje.  For mer lagmessige gjennomganger kan jeg fx. anbefale Tor Kristian Karlsens videotips av de 32 nasjonene. Både informativt og underholdende etter min mening. Legg gjerne inn linker til andre gode gjennomganger i kommentarfeltet nedenfor.

Når jeg skriver ”markedet” så mener jeg hva oddsspillerne tror. Jeg kommer til å bruke Betfair som en referanse, siden der kan det spilles både på og mot ymse utfall slik at oddsene i et likvid marked gir en god pekepinn på den reelle sannsynligheten.

I Gruppe A finner vi følgende odds, og den implisitte sannsynligheten til å vinne gruppen – samt til å avansere til 8delsfinalene.

Frankrike er gruppens favoritt, men er faktisk den eneste gruppefavoritten som gis mindre enn 50% vinnersannsynlighet. Og det kan vanskelig forklares med at motstanden er urovekkende sterk. Oddsen har steget jevnt og trutt siden trekningen, og spillerne mener åpenbart at dagens Frankrike holder langtfra den kvaliteten som foregående utgaver. Forsvaret er fremdeles solid, men de spiller sjelden ut motstanderne offensivt. I EM for 2 år siden bar det rett ut etter gruppespillet etter 0-0 mot Romania og tap 0-2 mot Italia og 1-4 mot Nederland. I VM-kvaliken måtte de se seg slått av Serbia, før de slo Irland i playoff etter en meget omdiskutert scoring av Henry. Sannsynligvis er dette trener Domenech siste mulighet, og etter min mening er det på høy tid at andre krefter får slippe til.

Mellom Mexico og Uruguay anses det å være temmelig dødt løp, og det virker rimelig. Mexico kvaler omtrent alltid inn, delvis fordi de er en rimelig solid fotballnasjon og delvis fordi Concacaf-gruppen ikke er så altfor vanskelig å ta seg videre fra. Jeg tør påstå at Concacaf er den greieste veien til VM. Uruguay endte opp som femtenasjon i Sør-Amerika, og måtte derfor gjennom playoff mot Concacaf-firer Costa Rica (Uruguay vant 2-1 sammenlagt over to kamper). Mexico vant på sin side begge sine oppgjør mot Costa Rica relativt komfortabelt, og er definitivt mer merittert enn Uruguay i moderne tid. (Joda, jeg er klar over at Uruguay er dobbel verdensmester, men det er ikke i moderne fotball-tid).

Outsideren her er hjemmenasjonen Sør-Afrika, som neppe ville vært kvalifisert om de ikke var arrangørland. Til det er spillermaterialet for ordinært. Men så var det dette med hjemmefordelen da. Alle som så Confederation Cup-kampene ifjor sommer husker Vuvuzela-levenet, og støyen fra disse kan bli et våpen. Litt hjemmedømming i tillegg, samt at de har samtlige kamper i høyden og har hatt rikelig anledning til å bli vant til VM-ballen, er faktorer som kan bidra til avansement. Asia har ikke hatt spesielt mye suksess i VM, men i 2002 gikk Japan til 8delsfinale og Sør-Korea til semifinale. USA spilte 8delsfinale i 1994. Mexico røk ut på straffer i kvartfinalen i 1986.

Et punkt verdt å merke seg i forhold til kampene etter gruppespillet.  Lagene som avanserer fra Gruppe A møter de to beste fra Gruppe B. På papiret skulle det tilsi Frankrike mot Hellas eller Nigeria, og Argentina mot Mexico/Uruguay. Men så åpen som jeg mener Gruppe A er, så kan fort Frankrike bli laget som hangler seg videre som andrelag, og da kan vi få duellen Frankrike-Argentina i 8delsfinalen. Og i den andre kan det fx. bli Mexico – Nigeria, og for begge nasjonene vil det bli betraktet som en hyggelig mulighet for å nå kvartfinalen.

Tar Betfair-markedet feil?  Neppe, og både oddsene og min magefølelse tilsier at dette er en gruppe hvor spenningen blir bevart lenge. Men med et Uruguay med solid offensiv slagkraft og et Mexico som ser ut til å være godt rustet til mesterskapet, så er jeg ikke overbevist om at Frankrike forsvarer 70% sannsynlighet til å gå videre i 8delsfinalen. De røk ut i gruppespillet i 2002 da de skulle forsvare triumfen fra fire år tidligere. Skjer det samme nå, fire år etter at de igjen havnet i finalen?

Første del av reisebrevet ble lagt ut i går, og jeg avsluttet i beskrivelsen av det totale mismot, der min sønn og jeg satt utenfor billettkontoret utenfor Santiago Bernabeu, uten lommebok og billetter, og uten å ha møtt forståelse eller hjelp hverken hos politi, sikkerhetsvakter, portvakter eller billettpersonale. Trykk her for hele forhistorien:

Midt i motløsheten titter jeg meg bakover, og ser til min overraskelse at den ene billettdama pekte på meg og vinker meg tilbake til bua. Nesten sender ikke mannen på festen, men dette er i det minste et steg i riktig retning.  De tre damene jeg diskuterte med i forkant har en lengre passiar inne i billettbua, mens de gransker papiromslagene jeg forsøkte å overbevise dem med noen minutter tidligere. Det ristes på hoder, snakkes, og tastes på en dataterminal, mens jeg kjenner følelsene rase som hos en fjortis i ferd med å manne seg opp til å be med en dame på første date. Minuttene går, men plutselig sklir det to billetter ut gjennom luken og den ene damen sier ”enjoy the match”.

Tenke seg til, disse damene som få minutter i forkant virket som de mest stivbente og lite sjarmerende frøknene på den iberiske halvøy fremstår nå som den rake motsetning. Jeg skal ikke si at de kunne blitt mødre til mine neste barn, men jeg hadde gjerne kjøpt en haug med blomster til hver av dem. Det vil si, det blir vanskelig uten lommebok, men slike detaljer mister sin betydning. Guttungen og jeg takker og bukker, klemmer hverandre, og tørker gledestårer, før vi løper til Gate 15.

Hva hadde egentlig skjedd? Var det O den Store Fotballguden som bestemte seg for at Nok er Nok? Var det mine talegaver som slo inn litt forsinket? Var det synet av en gråtende 10åring foran en billettbod 2600km hjemmefra som gjorde utslaget?  Eller en kombinasjon? Svaret får jeg aldri, men jeg har en sterk mistanke om at det var synet av mitt reisefølge som satte billettfolket på bedre og smidige tanker. Det de etter hvert fortalte var at de takket være det elektroniske billettsystemet kunne se at våre billetter hadde forblitt ubrukt med bare 20 minutter til kampstart. Dermed stolte de på våre blonde åsyn, og utstedte duplikatbilletter. Som det så fint står på UEFAs sider: ”Under NO circumstances will UEFA issue duplicate tickets”. Vel, muligens var dette unntaket som bekreftet regelen, og jeg løper inn med følelsen av å være en litt mindre kjip pappa enn en halvtime tidligere.

Vi inntar våre plasser nær 16meter streken på langsiden, rad 10, mot Inter-svingen. Trøkket er massivt, både fra den nærmeste svingen og fra Bayern-svingen. Vi rekker knapt å forstå at vi klarte å komme oss inn før pre-kamp-showet  begynner. Guttungen hadde håpt på en kopi av Europa league finalen hvor kvinnelige roboter med raketter i rompa føk rundt banen, men Spania er ikke Hamburg så her var det flamenco i stedet. Helt ok. Lagene kommer på banen, til voldsom jubel og flott TIFO.

Alle har fått med seg at Inter vant 2-0, så dette blir ikke noe kampreferat i så måte. Men jeg synes det er verdt å dvele litt ved Inters defensive organisering, som spesielt i 1. omgang var imponerende. Mange lag er flinke til å hindre rom i midten, og rensker deretter opp innleggene fra sidene. Men Morinhos Inter nekter også siderom  Nå skal det sies at Robben kom seg gjennom ved et par anledninger, men altfor ofte ble Bayern tvunget til å spille ball seg imellom rundt midtstreken, i mangel på pasningsalternativer fremover. Inters bakre firer er flinke til å presse så langt ut som mulig, men samtidig faller av raskt nok til at det aldri blir noe bakrom å spille på. Når også det som fremstår som en defensiv midtbanefemmer opptrer så kompakt og disiplinert som Inters, blir det svært vanskelig å skape noe. Det merket Barcelona i hjemme-semifinalen og det merket Bayern Munchen i finalen.

Internasjonal fotball går i bølger og trender som det meste annet, og de siste årene synes det å ha vært en sterkere vilje til å satse offensivt. Det gjelder i klubbmatcher så vel som for landslag. Mange lag vil føre ball, de vil skape noe, spille ut motstanderen. Eller som Cruyff har sagt:  “Så lenge vi har ballen, scorer ikke motstanderen”. Jeg tror det finnes en god del trenere rundt om som nå vil forsøke å kopiere litt av Inter-Morinho fremover.  Kompakt defensiv organisering, for så komme med stor kraft og vilje de gangene mulighetene byr seg. Nå har ikke alle lag en Milito til å ta seg av sjansene, så det blir neppe like vellykket for alle.

Et interessant aspekt for nordmenn er jo at Inter har tatt flere Drillo-prinsipper til nye høyder. Flo-pasningen er ikke fremtredende, men deler av den defensive organiseringen og viljen til raske overganger har mange likhetstrekk. Under Drillo på 90-tallet var Norge internasjonalt respektert men også utskjelt. Jeg har ikke hørt internasjonale kommentatorer og fotball-ledere kritisere Morinho og Inter på samme måte i vår som det vi måtte tåle for drøye 10 år siden. Og om et mindre lag enn Inter med en mindre internasjonalt anerkjent trener enn Morinho hadde opplevd CL-suksess – ville kritikerne vært like stumme?

Utfra foruminnlegg og lignende kan det se ut til at kampen av mange nøytrale TV-seere ble ansett som litt kjedelig. Det er en av fordelene med å være der: En slik kamp, med en fantastisk ramme og atmosfære blir aldri kjedelig. Dessuten fikk jeg muligheten til å følge enkelte spillere på nært hånd, og lot meg for eksempel fascinere av Eto’os voldsomme defensive innsats. For en lagspiller!  Vi hadde dessuten orkesterplass til Militos andre mål, og det var et kunstverk som nesten alene var verdt turen. Og det var ikke mulig å ikke la seg underholde av Interfansen, ikke minst ultraene på øverste seksjon.

Som sagt var stemningen veldig bra, og det til tross for at en stor andel av tilskuerne på slike kamper er pamper, forretningsfolk og mer ”middelklasse-tilskuere” enn de tradisjonelle ultra-supporterne. Mange har uttrykt – med en viss rett etter min mening – frykt for at stemningen blir dårligere etter hvert som kommersialiseringen fester grepet om fotballen, men i slike kamper er trykket fortsatt fantastisk.  Og noe sier meg at stemningen på et fullsatt Santiago Bernabeu mot Barcelona er noe helt spesielt.

Jeg bet meg også merke i at tilskuerne for begge lag forble på stadion til lenge etter kampslutt. Hvilket er fullt forståelig for Inter-fansens del, men også Bayern-supporterne ville ha med seg premieutdelingen. Jeg overvar ligacupfinalen i England mellom Liverpool og Manchester United i 2003, og idet dommeren blåste for full tid tømtes United-svingen raskere enn man skulle tro var mulig selv i nødsfall. Interfansen klappet høflig da Bayern-spillerne mottok sine medaljer, og omvendt.

For oss ble dette en stor helg med et fantastisk høydepunkt. Et høydepunkt som en stund lå an til å bli et gedigent lavmål, men vi ble reddet av tre fornuftige, empatiske og service-innstilte spanske damer.  Jeg kan absolutt anbefale alle fotballfans å forsøke å få med seg en slik finale, og jeg kan på vegne av både far og sønn varmt anbefale andre fedre (og mødre) å sjekke ut senere familietilbud fra UEFA.  Men hold på lommeboka…

….

Man kan si mye rart om UEFA, men at de forsøker å gjøre finalen i Champions League til Europas Superbowl er ingen hemmelighet. Ei heller noen dum beslutning økonomisk sett, i det lange løp. Et av virkemidlene var å flytte kampen til lørdag, og foran finalen innførte også UEFA ”familiepakken”, der man kunne kjøpe billetter for en voksen og et barn. Jeg er nok over gjennomsnittet fotballinteressert, og det samme er min sønn. Siden kampen også sammenfalt med hans 10 års bursdag, og jeg antok at det var lettere å vinne familiepakken i UEFA-lotteriet enn det tradisjonelle billettlotteriet, sendte jeg inn i en søknad. Gleden var derfor stor da gladmeldingen om billetter kom rett før påske.

Ikke mindre var gleden da DHL dukket opp med en ekspress-forsendelse for halvannen uke siden. Nå skulle Far og Sønn ut på tur, og med hotell og fly i boks ble guttungen overrasket med en gave noen dager på forskudd. CL-finalebilletter sto riktignok ikke på den offisielle ønskelisten, men det skyldtes neppe at han ikke hadde lyst til å reise.

Første stopp: Rygge Flyplass, og så en drøye 3 timers flytur med utskjelte men populære Ryan Air. Når jeg hører Ryan Air tenker jeg alltid på Seinfeld-episoden om ”The Soup Nazi”, men billig og direkte er som regel bedre enn dyrt og via mellomlanding. Vi led uansett ingen nød, og kunne innta en CL-pyntet Madrid fredag ettermiddag. Flyet var for øvrig godt fullt opp av en blanding fotballsupportere med billett, fotballsupportere uten billett og pinsereisende på storbyferie. Og alle hjerter gledet seg.

Champions League finalen er mer enn bare en kamp, og UEFA hadde rigget til en festival i Parque del Retiro. Dette er en park som betyr mye for Madridistaene, og vel verdt et besøk. En solid del av parken var gjort om til en slags fotballens Expo, og her varmet vi opp foran kampen kvelden etter. En stor utstilling av drakter, bilder og andre memorabilia fra Champions League og Serievinnercupens historie innledet område, og så var det stand på stand med aktiviteter og utfordringer. Køene gikk fra å være passe lange til direkte avskyelige, men moro var det lell.

Lørdag var kampdag, og vi startet med en liten byvandring. Hele sentrum var preget av fotballkampen, med de to lags supportere både synlige og hørbare. Ikke minst på de mange ute-cafeene, hvor det var alt annet enn enkelt å få plass denne dagen. Supportere i skjønn forbrødning, der det gjerne satt rødkledde Bayernfans ved et bord og blåkledde Inter-supportere ved nabobordet. Så kan man sikkert hevde at kommersialismen har tatt bort mye av fotballens sjel, og at dette har blitt en arena for middelklassen og dressene med alt det medfører for stemningen rundt fotball, men for meg har aldri neseblod og stanleykniver hatt noen sentral plass.

Etter en rask tur på hotellet var turen kommet til Santiago Bernabeu. Vi ruslet litt rundt for å jakte på noe spiselig og for å nyte stemningen, og stemningen var så definitivt til å nyte. Seierssikre, men spente, supportere av begge lag, høylytte og engasjerte.

Så startet dramatikken for vår del. For å komme til vår inngang (Santiago Bernabeu har ca. 100 av dem) måtte vi sluses gjennom en diger kø sammen med de som skulle inn de 20 nærmeste inngangene. Jeg hadde sønnen min i den ene hånden, kameraet i den andre (kan ikke la den ligge i sekken som et fristende objekt for langfingrede lommetyver må vite), og lommeboken med billettene godt plantet i en lomme.

Men når det nærmer seg vår tur og jeg skal fiske opp lommeboken og billettene merker jeg til min skrekk at lommen er tom. Jeg klapper på samtlige lommer på klærne mine, endevender sekken, og er milimetre fra å dra av meg skoene i fall jeg i rent vanvare har puttet billettene dit og fortrengt det etterpå. Men ingen lommebok, ingen billetter. Et sted i eller rett utenfor køen står det en langfingret frekkas, uten respekt for bursdagsgaver eller andres eiendom generelt, og kan smykke seg med min og min sønns vakre elektroniske billetter til gode seter.

Nå er gode råd dyre, og svartebørsbilletter enda dyrere. Vi haster bort til en av de mange politimennene og forteller at jeg har blitt frastjålet lommeboken. Med billettene. Å si at mottakelsen var lunken er en overdrivelse. Han kunne ikke engelsk, i hvert fall ikke siden vi hadde et problem han ikke hadde spesielt lyst til å gripe fatt i. Neste politimann – samme respons. Det fantes ikke engelsk-snakkende politi rundt stadion ble det påstått, og det er jo oppsiktsvekkende i seg selv. Hva skjedde med ”to serve and protect”?  En fyr med security-vest ble neste kontaktpunkt. Noen måtte da være interessert i å hjelpe en far og en sønn som ble frastjålet verdisakene i køen til fotball-europas årlige høydepunkt?

Ikke han,  i hvert fall. Nei for all del – han var sikkert fornøyd med å gå rundt med den selvlysende vesten sin. Da var det betjeningen ved Gate 15 – vår inngang – som var de neste på listen vår. I tillegg til selve billetten hadde UEFA sendt ut et billettomslag som inneholdt nøyaktig den samme infoen som billetten: Navn, billettnummer, gate, seksjon, rad og setenummer. Jeg forsto meget vel, og forstår fortsatt, at de kan ikke slippe inn kreti og pleti som kommer raslende med noen papirlapper, da det er plastbilletter som er tingen. Men argumentet mitt var at vi hadde våre plasser, og om de var ledige var de uansett våre. Og var de ikke ledige så ville neppe okkupantenes navn og alder stemme overens med opplysningene som sto på plastbillettene de hadde for hånden. Men argumentene bet ikke. Jeg hørte noen av kveldens første – men absolutt ikke siste – ”can’t do” og ”impossible”. Etter noen minutter diskusjon, debatt, trygling og bønn, ble vi sendt til billettkontoret 20 meter lengre ned.

Ved billettkontoret dro jeg de samme argumentene. Ikke bare til en person, men tre. Etter tur. Samt en del saksopplysninger jeg følte var viktige, som reiseavstanden fra Norge, at sønnen min var 10 år, billettene var en bursdagpresang, og diverse annet medynk-økende mas. Eventuelt bare mas sett fra deres side. For samtlige argumenter falt på stengrunn. Ikke var det mulig å slippe oss inn, ikke kunne en vakt sjekke om plassene var tatt (og i så fall av en person som ikke så ut som en typisk 5-11åring (kriteriet for å få barnebillett) med norsk-klingende navn) og ikke kunne det utstedes duplikatbilletter. Ikke bare umulig, men helt umulig faktisk.

Så setter skiftlederen inn dødsstøtet for videre diskusjon, ved å si ”beklager, vi kan intet gjøre, nå må dere flytte dere slik at vi kan hjelpe noen andre” på godt engelsk. Det skal de i hvert fall ha disse spanjolene, de kan når de vil. For min del er jeg like tom som lommen der lommeboka skulle ligget i, og jeg kan ikke annet enn å se bursdagsbarnet inn i øyene mens jeg forteller at denne kampen får vi ikke sett. Reisens hovedmål og det virkelige høydepunktet er avlyst for vår del.

Vi setter oss ned på noe som minner om et fortau noen meter foran billettkontoret, og tar følelsene og tårene få overta. Selv kjenner jeg meg sånn passe forbannet på denne forbannede kleptoen i køen, enda litt mer dum over at noen klarte å tømme lommene mine som om jeg skulle vært en full og ubetenksom tomsing, og mest som en skikkelig dårlig pappa som lar CL-eventyret glippe 10 meter utenfor Santiago Bernabeu. ”Gratulerer med dagen, gutt, og husk at det er tanken som teller”, liksom….  Med kredittkortene borte i samme slengen, og noen euro tilmålt taxi hjem og litt mat i en baklomme, var ikke svartebørs noe alternativ heller. Så mens 70.000 tilskuere ropte og jublet innenfor anlegget så det ljomet også utenfor, kjente jeg håpløsheten bre seg.  Hvor fristende det var å se finalen fra 20“ tv’en på hotellrommet? Kan jeg noensinne se en CL-kamp uten å bli minnet på denne grusomme rett-i-veggen opplevelsen?

Resten av reisebrevet legges ut i morgen, onsdag.

…. ….

Totalt sett synes jeg Tippeligaen har vist seg fra en positiv side i 2010. Mange unge lovende spillere, fokus på offensiv fotball, og utvikling fremfor kjøp. Tabellen har begynt å sette seg også, det ser ut til å være mulig å skille de som gjorde jobben i vinter og de som ikke gjorde den.

Sesongens kanskje største overraskelse finner vi på toppen. At Tromsø skulle toppe tabellen etter 11 runder hadde få sør for polarsirkelen tippet, og selv var jeg meget skeptisk etter at klubben hadde mistet Moldskred og Reginussen. Men de spiller kompakt og gjerrig slik gode TIL-årganger har gjort enkelte ganger tidligere også, og kombinert dette med et effektivt angrep. Hvor mange nye tilhengere de har fått er jeg mer usikker på. Om enkelte mindre vakre mennesker blir det sagt at “de har et utseende kun en mor kan elske”, og Tromsø fremstår iblant som et lag kun deres egne kan sette pris på. Desverre for nordlendingene tror jeg ikke det holder helt inn. Motstanderne vil bruke tiden godt i VM-pausen på å knekke TIL-koden, stallen er ikke av de bredeste, og omleggingen av kunstgresset på Alfheim KAN svekke lagets grep på hjemmebane.

Rosenborg var alles favoritt før sesongen, og selv 5 poeng bak Tromsø er det vanskelig å tro at de ikke vinner. Under Hamrén taper de knapt kamper, og da blir de nødvendigvis vanskelige å slå. På 41 Tippeligakamper i 2009/10 har de tapt en eneste kamp, og da var fjorårets seriegull i boks. De virker bunn solide bakover, men bare 6 baklengs (like få som Tromsø), men har vært uvanlig tannløse forover også. Med Prica, Iversen, Moldskred og Olsen tror jeg dette kommer til å endre seg i løpet av sommeren. Trenerspørsmålet er fremdeles i det blå, men Eggen anno 2010 er mer enn god nok til å tilføre laget gode kvaliteter. Under en Eggen kommer kanskje RBK til å tape noen flere kamper (det er knapt mulig å tape færre), men score noe mer – og neppe levere 4 0-0 kamper til i løpet av sesongen.

Lillestrøm holder jeg som Rosenborgs hardeste utfordrer. De slet med den offensive uttellingen lenge, men det har endret seg de siste rundene. Åråsen er i ferd med å bli et fort, og dødballene begynner å bli et våpen igjen. Desverre for kanariene ser Tarik Elyounoussi ut til å ta farvel med Lillestrøm i juni, og det svekker åpenbart gullsjansene.

Viking og Vålerenga var i forkant av sesongen sett på som to outsidere, Viking som det mest spennende av dem. Så langt har det vært feil. Vålerenga har helt klart vært spennende, Viking-maskinen har sluret. Men takket være sterke hjemmeprestasjoner har Viking smøget seg inn i medaljekampen, og med Fillo og Nevland på plass etter sommerpausen må Hareides menn regnes med. Vålerenga mener jeg også har gode muligheter til å slåss om medalje. 0-0 hjemme mot Hønefoss tilsier at laget er for ujevne til å gå hele veien allerede i år, men 6-1 over Odd vitner om et toppnivå Oslo-folk ikke har sett siden sommeren 2005. Kanskje ikke siden høsten 2004. Andresen har bygget for fremtiden, og fortsetter de unge spillerne å utvikle seg vil Vålerenga høyst sannsynlig bli Rosenborgs fremste utfordrer i perioden 2011-2015. Faktisk kan virker ikke målsetningene om “best i norden i 2013″ så latterlig lenger, selv om det fortsatt er langt dit.

Hva så med nedrykksstriden? Hønefoss virket totalt fortapt etter 6 runder, sparket trener Sundgot, og har bare tapt 1 av de siste 5. Jeg vet ikke om trenerbyttet skal ha æren, men Hønefoss fikk aldri spilt laget sitt sammen før den rekordtidlige sesongstarten grunnet skader og mange nye spillere. Nå ser det ut til at de er i ferd med å finne formasjonene, og de begynner å spille opp mot det jeg ventet meg av dem i vinter. Jeg tror dette holder til kvalikplass, om det ikke skulle rakne så ille for Brann at Hønefoss tar dem også.

Kongsvinger og Sandefjord har startet sesongen svakt, og mye skal skje om ikke begge disse lagene er i bunnstriden frem til november. Sandefjord skaper ikke lenger sjanser på annet enn dødball, og selvtilliten har forsvunnet. Det minner om 2007, og Patrick Walker må bruke all sin kløkt i sommer for å finne tilbake til stilen som sikret fornyet kontrakt ifjor. Kongsvinger klarer seg spillemessig ok, men sliter med å avgjøre kampene til sin fordel. Det blir for mange etmålstap etter tilsynelatende billige baklengs, og laget ser ut til å mangle viktige egenskaper ressursfattige klubber må ha – som kynisme og dødball-effektivitet. Det har hjulpet noe under den nye treneren Tony Gustavsson, men prestasjonene på hjemmebane må forbedres. På bortebane har de 6 poeng så langt, så det er gjenetableringen av Fort Gjemselund som er nøkkelen til en plass blant de 13 beste.

Skal jeg driste meg til å tippe tabellen til slutt blir det som følger:

1. Rosenborg
2. Lillestrøm
3. Viking
4. Tromsø
5. Vålerenga
6. Stabæk
7. Aalesund
8. Odd Grenland
9. Molde
10. Haugesund
11. Strømsgodset
12. Start
13. Brann
14. Hønefoss
15. Kongsvinger
16. Sandefjord

Det er alltid spennende når et lag man mener har et uforløst potensiale får en ny og spennende trener. Jeg tilhørte de som var optimistisk på Branns vegne da de signerte Steinar Nilsen foran 2009-sesongen. Min optimisme har så langt vist seg å være ubegrunnet. Brann gjennomførte en temmelig ordinær sesong ifjor, og i år har det gått veldig tungt. Fire poeng er beholdningen så langt, etter overtidsscoring over bortesvake Sandefjord, uavgjort hjemme mot nyopprykkede Haugesund (som sikret FKH det ene av de to poengene de nyopprykkede har hentet utenom sine interne oppgjør) og tap mot Viking (Vikings eneste seier), Molde (Moldes eneste seier) og Start.

Steinar Nilsen ledet Tromsø i 73 Tippeligakamper, og oppnådde 121 poeng. Laget scoret 114 mål og slapp inn 92. I 2007 slapp laget inn relativt mange mål, men i de tre øvrige sesongene organiserte Nilsen et forsvar som tilhørte Tippeligaens beste. I Brann har det vært rake motsetningen. Riktignok har de skrapt sammen 48 poeng på 35 kamper, men 62 innslupne mål er et faresignal. Ikke siden 28. mai ifjor (mot Molde) har Brann holdt nullen på hjemmebane. Her er noen sammenligningstall for Nilsens Tromsø og Brann

Tromsø under Nilsen: 73 kamper – 1.66 snittpoeng – 1.56 scorede mål i snitt – 1.26 innslupne mål i snitt

Brann under Nilsen:     35 kamper – 1.37 snittpoeng – 1.68 scorede mål i snitt – 1.77 innslupne mål i snitt

For å sette det i en sammenheng: Snittpoeng opp mot 1.7 tilsier at laget snuser på medalje. Snittpoeng på 1.37 er et lag hjemmehørende på nedre halvdel. Et målsnitt på 1.26 innslupne tilsvarer 38 baklengs over 30 serierunder. Det kjennetegner også et lag i medaljestriden. Mens et snitt på 1.77 baklengs pr kamp tilsvarer 53 baklengs over 30 runder, 46 etter den tidligere 26-runders serien. Begge lagene som slapp inn 53 eller flere ifjor rykket ned. Det eneste laget som slapp inn 46 eller mer over 26 runder i 2008 endte sist (HamKam). I 2007 klarte tre av de fire lagene seg som slapp inn 46 eller flere, men samtlige endte på nedre halvdel.

Det er mye som er galt med Brann, og ingen grunn til å legge all skyld på forsvaret. Baklengsmålene mot Start fordelte seg nemlig fair mellom mål som kan tilskrives regelrette feil og svakheter i den bakre fireren, og mål som kan tilskrives feil fra midtbanespillerne. Men det er påfallende at den antatte hjernen bak det meget solide Tromsø-forsvaret nå er sjef for et av de svakeste i Tippeligaen. Og det med mer ressurser og deler av en stall som vant gull så sent som i 2007.

Til tross for at jeg mener årets Tippeliga har startet for tidlig, er det lite å utsette på det som vises utpå banen. To av de tre tv-kampene forrige runde (Molde – RBK, VIF – Viking) var både underholdende og kvalitetsmessig gode til Tippeliga å være. Denne runden var det tre TV-kamper av god kvalitet. Lag som Viking, Vålerenga, Stabæk, Rosenborg, Molde og Odd har vist seg som spillende lag med et ønske om å beherske både det ballbeholdende såvel som det mer typisk norske kontringsvillige og aggressive. Mens “silly season” gjerne har blitt brukt til å forsterke med kreti og pleti, ser det ut til at lagene i større grad enn tidligere har jobbet med å dyrke frem en spillerstil og å ta frem egne talenter. Skyldes det finanskrisen? Kommer det som et resultat av at 16lags serien gir flere kamper og en lavere nedrykksandel? Uansett er det gledelig.

RBK og deres supportere skal få være uenige, men jeg tror mange synes at mandagskampen mellom Rosenborg og Start var høydepunktet denne runden. Høydepunktet både fordi kampen var spennende og underholdende, men også fordi Start viste at det er mulig å ta poeng på Lerkendal ved å satse offensivt. For Start fremsto som alt annet enn et defensivt orientert lag som ville stjele med seg et poeng. De angrep til siste slutt, og var kanskje det beste laget kampen sett under ett. Jeg tippet de i bunnstriden, og så langt tyder det meste på at jeg tok feil. Bolanos er tilbake der vi så han på sitt beste i fjor, Kleiven og Børufsen har tatt nye steg, og en klippe som Goodman er en av Tippeligaens beste forsvarsspillere. Start tilhører definitivt de klubbene som ser ut til å ha brukt vinteren best.

Et tredje moment som tilsier at kampen var et slags høydepunkt for fotballsupportere flest er at Rosenborg så mer dødelige ut enn de gjorde i fjor. Nå skal jeg ikke ha på meg at jeg holder med alle andre lag enn RBK, men det er greit om spenningen i serien varer litt lengre enn til 17. mai. RBK-forsvaret havnet på utrygg grunn flere ganger med Diouf forrige søndag, og ble av Petter Myhre karakterisert som et “gutteforsvar” mandag. Hamrén har ihvertfall noe å jobbe med defensivt.

Et annet høydepunkt denne helgen var Davy Wathnes utbrudd mot Brann (klipp ligger her) under Fotball-Extra søndag kveld. Wathne kan hamre løs på en klubb både på innpust og utpust, og i går var ingen i tvil om at det var en lang periodes frustrasjon som krevde sitt utløp. Og det er lett å forstå ham, for årets Brann-lag ser langtfra skremmende ut. Såfremt man ikke er bergenser såklart. Austin er en katastrofe som stopper, og Wathne har rett i at de ikke har klart å handle inn komplementære spillertyper. Og med fare for å erte på meg noen bergensere innrømmer jeg at det å se Eirik Bakkes frustrerte fjes, fulgt av noen småstygge og ampre usportsligheter ovenfor motstanderne, var nesten like festlig som å følge Vikings flotte angrepsspill i går kveld. Steinar Nilsen har mye å jobbe med, og spørsmålet er om han kan jobbe seg ut av problemene. Er han rett mann, og kan Roald Bruun-Hansen gi Nilsen de hjelpemidlene han trenger? Jeg er skeptisk.

Nykommerne har fått det tungt så langt, med tilsammen 3 mål og 2 poeng. FK Haugesund har besørget to av målene og begge poengene, og i tråd med mine forventninger fremstår som det best skodde laget av de tre. Til sammenligning hadde de tre nyopprykkede 9 mål og 8 poeng etter to serierunder ifjor (rett nok etter et internoppgjør). Tradisjonelt klarer to av tre nyopprykkede seg, men er dette sesongen hvor statistikken ryker? Kongsvinger må ihvertfall få opp besluttsomheten foran begge mål. De er spillemessig greit på høyde i store deler av kampene, men får for lite ut av sjansene som skapes.

Jeg skrev før seriestart at Ole Bjørn Sundgots manglende rutine kan bli en ekstra belastning på ham selv og klubben om de svake resultatene i treningskampene fortsetter inn i sesongen. Han motbeviste ikke akkurat den påstanden da han på TV2 utbasunerte en bønn om at investorene må bla opp for nye spisser. Om ikke Lars Lafton, Angan og Obiefule spilte med høye skuldre før, så kommer de til å gjøre det fremover.

Sesongen er ennå svært ung, det er 84 poeng igjen å kjempe om. Men den har begynt bra, og jeg tror vi har mye god fotball å se frem til utover våren og sommeren.

Rundens sitat: “Det er som å spå flo etter fjære å si at Rudolph Austin får problemer som midtstopper”. Davy Wathne i Nachspiel.

I går var det 2412 tilskuere tilstede på Gjemselund for å se deres første hjemmekamp i Tippeligaen siden 1999. På Hønefoss var det 2775 for å se deres første hjemmekamp noensinne på dette nivået. Det var 3800 tilstede under Sandefjord  – Molde, og 6000 på Åråsen. Så var det arenaer som var langt bedre besøkt også, men faktum er at tilskuertallene så langt er skuffende. Og det til tross for at fotballen har vært bedre enn i tidligere sesongstarter.

Det er sikkert mulig å peke på et utall grunner, men jeg synes det er grunn til å diskutere timingen på sesongstarten. Normalt pleier jeg å vente på sesongstart i Tippeligaen som en unge på julaften. Selv “VG-Lupen” hadde jeg nærmest nedtelling til, i den stille perioden sportsmessig etter at vinteridrettene har avsluttet. I år var OL knapt ferdig før første Tippeligakamp skulle spilles. Under første serierunde konkurrerte norsk fotball med alpin sesongfinale, Kollen-5mila og Kollen-rennet. Runde 2 måtte konkurrere med VM i Skiflyving, sesongavslutning i langrenn og skiskyting i Kollen. Jeg har vondt for å se at det bidrar til å gi norsk fotball noe interessemessig flying start, uansett hva de høye herrer i fotballforbundet måtte mene om verdien på sitt produkt.

Jeg trosset snøvær og kuldegrader og dro på kamp igår. Men halve familien ble igjen hjemme, og tilskuertallene tyder på at vi var representative for mange familier. Når man våkner opp til snøfokk er det mye annet som frister enn en stadiontur. Og til tross for vinterstøvler og stilongs var det en kald fornøyelse.

I VG på lørdag fant jeg en interessant artikkel om den norske seriestarten. På 90-tallet startet vi typisk i midten av april, og dette var også den gyldne periode for norsk fotball. Det var da vi nådde to VM-sluttspill på rad, det var da vi var en fryktet motstander i enhver kvalik, det var da Rosenborg hadde sin storhetstid i Europa, og også Molde kvalifiserte seg til Champions League. Siden den gang har serien begynt tidligere og tidligere, og de norske resultatene blitt svakere og svakere.

Nå skal ikke jeg dermed påstå at norsk fotball har blitt dårligere relativt til resten av Europa fordi vi har forlenget sesongen. Men jeg synes det er verdt å vurdere om den omvendte påstanden har gyldighet. Vi får stadig vekk høre at om norske lag skal lykkes i Europa så må sesongen vare lenger. Må den virkelig det?  Hva tilsier at Stabæk hadde slått ut FCK i CL-kvaliken i augst ifjor om Tippeligaen hadde startet i månedskiftet februar/mars? Hvorfor skal sjansene for avansement i Europaligaen øke fordi den norske serien har holdt på i 8 måneder istedetfor 7 når de avgjørende kampene spilles? At vi muligens er bedre rustet til å spille kvartfinaler i Champions League i april om vi starter serien i mars, kan jeg kjøpe. Men akkurat kvartfinalene har ikke vært den store bøygen for de norske klubbene i moderne tid.

Dessuten synes jeg fotballfolket må spørre seg selv: Hva er målet med norsk fotball? For meg er svaret åpenbart. Det er å ha en god og passe jevn serie, slik at vi kan kose oss med mange gode norske kamper live og på tv. Om norske lag har suksess i Europa så er det en hyggelig bonus, men det bør ikke være målet. Jeg tror den gjennomsnittlige Lillestrøm-supporteren gir ganske så blanke i om Rosenborg spiller i Europaligaen, hans utbytte av det norske fotballproduktet ligger først og fremst i å kunne se et knippe med gode kamper under gode forhold på Åråsen og andre arenaer.

Det bringer meg også innom et annet tema som Nils Johan Semb og andre NFF-folk bringer på banen fra tid til annen: en overgang til høst/vår istedetfor vår normale vår/høst sesong. Isåfall innebærer det en lengre sommerpause enn idag. Hva skulle nå logikken være bak det? Skal vi ta en lang pause da banene er på sitt grønneste, da fotball står sterkest hos alle lag i folket fordi barn, unge og voksne kan spille i hager, parker og løkker? Da det er som mest behagelig å være supporter?  Hvorfor skulle norske lag spille bedre fotball fordi man avslutter en sesong i månedskiftet mai/juni fremfor november? Istedet er det faktisk slik at vi gir fra oss den europeiske fordelen vi har idag ved at vi i motsetning til de fleste motstandere er i sesong når kvalik-kampene til Europa pågår.

Det er på tide å gi vinteren tilbake til vintersporten. La Tippeligaen begynne tidlig i april, når det våres i luften og snøfaren er liten. En uke kortere sommerpause, en ekstra uke sesong i november, en midtukekamp eller to ekstra, og vi er i mål. Da kommer folk til å være i fotballmodus når kampene ruller igjen. Og kvaliteten på fotballen så langt tilsier faktisk at fotballen selv fortjener det.