Tre øvelser gjenstår, og tre personer kan vinne. Marius T leder, foran Eduard E og Kjetil S. Men Eduard utligner om det blir canadisk seier i curlingen (det ser veldig sannsynlig ut nå). Siden begge har Canada som vinner av hockeyturneringen vil 5mila avgjøre. Marius har Veerpalu, Eduard har Northug.

Kjetil har på sin side Russland som hockeyvinner, Norge som curling-toer og Bauer som 5mils vinner. Han trenger derfor amerikansk seier imorgen (da får de to andre null poeng istedetfor 2) og Bauer-seier, og sniker seg da 1 poeng foran.

Det var jamring og syting (med rette) fra meg igår, og idag er det lutter glede. Nå skal det sies at gullet på 4*5km stafett viste seg å være det mest sannsynlige norske gullet under mesterskapet, etter at svenskene fikk sykdomsproblemer og finnene viste formsvikt. Men selv sannsynlige gull skal vinnes, og idag synes jeg Norge leverte en flott laginnsats.

Vi vant ikke stafetten idag på en enkelt etappe. Skofterud hadde nest beste tid, og Finland ble hektet av. Med enkelte unntak vet vi at stafetter ikke vinnes på åpningsetappen, men de kan fint tapes der. Samme med andre etappe, der Johaug hadde 5. beste tid men sendte Steira ut med et flott utgangspunkt i forhold til våre antatt argeste konkurrenter. Steira gikk en solid tredjeetappe, og for Marit Bjørgen var det snakk om å benytte matchballen hun fikk servert. Noe hun gjorde på en utmerket måte. D

Det er mange vinklinger som kan brukes etter det etterlengtede stafettgullet, den første siden OL i 1984. Et velfortjent Skofterud-gull er en av dem. Hun ble lansert som Bente Skaris arvtager, i seg selv en vanskelig arv å bære. Suksessen og seierne uteble, og hun har opplevd langt flere skuffelser enn seire. Landslags-exit’en og et nytt opplegg har ikke brakt henne opp i det ypperste pall-nivået, men har gitt henne en ny vår som skiløper.

Therese Johaug trenger ingen ny vår, men jeg tror hun trengte en opptur. Etter VM-bronsen i 2007 har det gått mer sidelengs enn oppover, og hun har åpenbart vært usikker på egne kvaliteter. Men i en alder av 19 har hun sikret seg et OL-gull, og forhåpentligvis en dose tro på at det hun gjør er i riktig retning. Kristin Steira har fjerdeplasser så det holder, og det er unødvendig å si at et OL-gull er så fortjent det kan bli. Riktignok har hun et stafett-gull i VM-sammenheng,  men OL er OL. Marit Bjørgen er årets OL-dronning, uansett hvordan det går på 3mila. Med 3 OL-gull har hun gjeninntatt tronen som verdens beste langrennsløper, og hun har med renter fått betalt for de valgene hun har gjort i trenings- og konkurranseopplegg.

Under VM ifjor skrev jeg en bloggpost om at Egil Kristiansen må gå. Har resultatene vist at jeg tok feil, og at jeg kanskje også tar feil når jeg ber om nye koster for herrelandslaget?  Tja, ingen kan kritisere Kristiansen for manglende resultater under OL. Marit Bjørgen er riktignok like dominerende resultatmessig som Northug, men Steira ville tatt medalje uten Bjørgen på jaktstarten. Og der laget sendte Northug ut i elendig posisjon på herrestafetten, fikk Bjørgen drømmeutgangspunktet idag. Det er fremdeles mye å gå på i fx. Tour de Ski og verdenscup, og jeg er usikker på om Kristiansen klarer å få maks ut av Johaug, Steira og Kristoffersen. Men jentene våre er best når det teller som mest, og da har de og Egil Kristiansen stoppet kjeften på oss kritikere for denne gang.

Store gratulasjoner til damelaget vårt, og hjertelig takk for god underholdning. Det varmet i hjerterota!  Nå ser jeg frem til 30km på lørdag, en ren bonusøvelse for oss. Men jeg har et ønske om at en viss sleivkjeftet østeuroper får bank av våre jenter. Nok en gang.

Min optimisme var ubegrunnet. Idag var ikke en super-etappe av Northug nok til å sikre gullet, til det var resten av laget for svakt. Jeg klarer overhodet ikke glede meg over et sølv på en stafett, der hvor vi ikke hadde sykdom, ikke hadde uhell og det etter sigende ikke er snakk om formsvikt. Vi er visst ikke bedre.

For all del, Sverige gjorde en glimrende stafett. Richardsson tok initiativ på første etappe, Olsson gikk en meget sterk andre etappe, Södergren kontrollerte tredjeetappen mens Hellner var helt sjef på ankeretappen. Så gullet er dem vel unt, og Sverige har vært det beste langrennslaget under OL.

Men akkurat som Brasil ikke jubler for kvartfinaler i fotball-VM skal ikke Norge juble over sølv i stafetter. Vi har den beste tilgangen av talenter, mest ressurser, bruker mest på smøring, og en bredde som er tilpasset et travelt program. På den tidligere paradegrenen klassisk tapte vi likevel over halvminuttet, og selv ikke lån av en skiskytter bedret bildet før vår eneste ener satte igang.

Martin Johnsrud Sundby var fornøyd med å være med teten inn. Noe han nesten var. Hjelmeset skyldte på ising under skiene. Jeg vet ikke hva som er verst. At vi taper nesten 40 sekunder på klassisk fordi vi ikke er gode nok på skiene, eller vi taper de samme skiene for vi behandler det under skiene feil.

I ettertid ser ikke resultatlisten grisedårlig ut for Norge, men igjen er det “sminkeboksen Northug” som kan takkes for det. En normal siste-etappe hadde gjtt Norge en 4-6. plass. Altså at vi hadde misset pallen for andre OL på rad. Mistrøstige greier, og jeg er ikke overbevist om at resultatene for distanseløperne kommer til å se vesentlig bedre ut enn i Torino. Og for de som ikke husker det så er Torino ansett som et katastrofemesterskap.

Det må vaskes opp, og vaskes skikkelig, og det må starte på toppen. Om Skinstad skal ta grep rundt oppvasken eller forsvinne ut med oppvaskvannet, det vet jeg ikke. Men jeg tviler på at Djupvik kan fortsette. Til det er resultatene altfor, altfor dårlige. Vi må ha tilbake en god treningskultur, og resultatene de siste årene tyder ikke på at en slik kultur eksisterer. Ulf Morten Aune har skapt en utmerket treningskultur og et flott miljø rundt sprinterne, og det skal sies at den gangen Simen Østensen og Eldar Rønning presterte så hørte de også inn under sprintlaget. Fredrik Aukland har jeg etterlyst før, kanskje med Inge Bråten som sportssjef?

Noe må gjøres, og det raskt. Neste år er det VM på hjemmebane, og da kan vi ikke være i en situasjon hvor alt er overlatt til Northug og de andre gutta befinner seg på side 2 i resultatlistene.

Jeg legger ved en tabell over norske plasseringer på distanserenn etter 1. januar 2009. Dette kan vi selvsagt ikke være fornøyde med:

For meg har herrestafetten vært rosinen i pølsa i ethvert stort mesterskap. Slik har det vært siden Brå i 1982, via nedturer som 1994 og 1999 og oppturer som 1991 og 2003, og helt til Northugs flotte opphenting ifjor. Jeg tror dagens stafett også har potensiale til å bli husket i lang tid. Både fordi ingen lag kan anses for å ha et lag med dominerende muligheter og fordi det er mange lag som bør kunne hevde seg.

Norge stiller med Sundby – Hjelmeset – Berger – Northug. Med tanke på plasseringene i distanserenn så langt er det definitivt noen spørsmålstegn her. Nå hører det med til historien at dårlige ski er en delforklaring, og på dagens våte forhold tror jeg de norske smørerne skal klare seg bra. Sundby har skuffet meg ved gjentatte anledninger, men jeg tror faktisk formen hans er god nok til å holde følge med de andre på førsteetappen.

Hjelmeset er vårt mest rutinerte kort, og det tror jeg kommer godt med. Han skal ut mot Bauer, Teichmann og Johan Olsson, og her kommer det til å bli satt fart. Hjelmesets rutine bør tilsi at han ikke risikerer å gå rett i veggen med 3-4 kilometre igjen, men klarer han å følge helt inn? Jeg anser Hjelmeset for å være et halvveis usikkert kort idag, men det er mer grunnet motstanderne han skal opp mot enn tvil om form og kapasitet for Odd-Bjørn. Det taler sannsynligvis til vår fordel at det er noen fine gli-partier inn mot runding/veksling, slik at luker kan kjøres inn såfremt skiprepareringen er god nok.

Usikkert kort nummer 2 er Lars Berger. Han er en slu rev, og viste i Sapporo i 2007 at han ikke lar seg riste av enkelt. Men han har ikke gått så mye langrenn i vinter, og jeg er ærlig talt usikker på formen hans. De tekniske krevende løypene passer han sannsynligvis godt, og det er ikke lett å gå fra i skøytesløyfen her. Spesielt ikke om værmeldingen treffer med spådommer om snøvær. Om Berger går ut samtidig med teten tror jeg han veklser i teten også. Men må han gå ut alene 15-20 sekunder bak løpere som Piller Cottrer, Legkov og Södergren kan det bli nervepirrende.

Ankermann Northug feide unna all tvil om form på mandag, og viste også da at få om noen kan matche hans løpshode. Går han ut i med teten er det nesten bare et uhell som kan ta fra ham gullet. Nå har også Marcus Hellner vist utmerket spurtform så langt i mesterskapet, men han har aldri slått Northug i en spurt. Tyskerne har satt opp Angerer istedetfor Teichmann denne gangen, noe jeg tror er fornuftig av dem. Men at Angerer skal ta Petter i en spurt? Neppe. Vylegzhanin er en god spurter, men heller ikke han har noen god uttelling i kamp mot Northug.

Jeg tror vi, tross alle svakhetspunktene i norsk langrenn, befester posisjonen som den ledende langrennsnasjonen, ved å vinne begge distanse-stafettene under OL. Nøkkelen er at vi ikke risikerer for mye før (les: smørerne) og under løpet, og sørger for at de bringer frem Northug i en posisjon hvor han er verdens beste. Ikke dermed sagt at vi ikke skal forsøke å rykke fra tidligere om vi har dagen. Men en smule konservatisme er sannsynligvis den beste oppskriften for at vi skal ta vårt 7. gull dette OL’et i kveld.

Moroa sees på NRK1 fra 2015.

I alt oppstyret om Northugs stav er det tre andre ting som slår meg etter gårsdagens 2*15km for herrer:

1. Det svenske lagarbeidet er det suverent beste vi har sett innen langrenn noen gang. Svenskene gikk utrolig klokt, og fortjener hyllest for å ha tatt fellesstart langrenn til et nytt taktisk nivå. At noen mener de var ufine får så være, men det var tydelig for enhver som så at det var plenty med steder hvor andre kunne gått fordi Hellner/Södergren i teten av feltet. Men det ble ikke gjort før Legkog tok ansvar, rett og slett fordi de ikke ville svi for mye krefter. Norge fikk forøvrig kraftig svi for ikke å ha noe lag etter man byttet ski.

2. Norsk herrelangrenn er i krise, og når Northug mislyktes er det åpenbart for alle. Vi har vært fyllkalk på listene ved to av de tre individuelle distanselangrennene, og uansett delforklaringer er hovedkonklusjonen tindrende åpenbar: Herrelandslaget har mislyktes! Sånn sett er faktisk Northugs svake plasseringer et gode. Når sminken tas bort blir det åpenbart for alle at “dama er heslig”. Det må jobbes på en helt annen måte fremover, i alle ledd.

3. Nivået i norsk sportsjournalistikk er heller ikke spesielt bra. Mulig NRK og Pål Gordon Nilsen må ta mye av skylden, for bunn-nivået i går kveld var etter mitt syn ikke Eldar Rønnings 36. plass, 6 minutter (!!) bak Hellner. Det var Nilsens “Nå har du sjansen, Petter” fulgt opp av en lang tirade over hvor ille det er at Northug velger å pleie sin egen skuffelse før han gir media sine kommentarer. Det er trist å se norske mediers dekning av gårsdagens jaktstart, men Anders Skjerdingstad i Nettavisen er nok en gang et hederlig unntak. Dagblandet, i god fart mot sin egen solnedgang, overrasker dermot ingen. Ta mannen, ikke debatten, synes moralen å være der. Men når norsk herrelangrenn gang på gang leverer elendige resultater og det for annen gang på rad i et OL smøres feil på et herredistanserenn er det helt åpenbart hva som må i medias søkelys.

Det gjenstår to øvelser der nordmennene kan rette opp inntrykket. Vinner vi stafetten er noe rettet opp. Vi får neppe møkkaski på klassisk igjen, og Northug har nok langt bedre ben når han går inn i en eventuelt spurt på stafetten enn i går. Dessuten har vi den tidligere paradegrenen 50km klassisk, og der er det mange som ønsker å ta revansje. Kanskje kommer gutta og trenerne deres gjennom OL med noen digre skrammer i lakken, og ikke som det totalhavariet de ligner på nå.

Det har vært lett å finne ting å kritisere innen norsk langrenn og norske langrennsprestasjoner, men idag er jeg utrolig glad for at Marit Bjørgen endelig fikk betalt for all jobbingen. Bjørgen ødela på mange måter litt for seg selv da hun for alvor ble kjent blant folk flest gjennom 3 gull og 5 medaljer totalt under VM i 1995. Dermed var det opplest og vedtatt at Bjørgen skulle ta Dæhlie-rollen for norsk kvinnelangrenn.

Men Bjørgen ble ingen Dæhlie. Hun møtte motstand fra 2006 av, ble tatt igjen først i sprint og så i distanse, og vant mindre og mindre. Teknisk slet hun, og da er det vanskelig å demme opp når hun møtte teknikere som Kuitunen og Kalla. Fysisk har hun alltid vært bra, men mot jernkvinnen Kowalczyk hadde ikke Bjørgen noe fortrinn der heller. Så de siste sesongene har vi som oftest sett Bjørgen i tårer under de store mesterskapene.

Det ble tårer idag også, men gledestårer. Og det garanterer jeg: Marit Bjørgen var ikke den eneste som gråt en skvett i kveld. Jeg har vondt for å se den nordmannen som ikke unnet Bjørgen gullet på dagens klassiske sprint. Hun har jobbet seg tilbake, lagt en plan der fokus har vært OL og OL alene, og det har funket som bare rakkern. Med to medaljer hvorav et gull er resten av OL en ren bonus. Det er Kowalczyk og finnene som har presset på seg, mens Bjørgen vel vitende om suksess kan stille avslappet til start.

Med en slik opptur tåler vi greit at herrene skuffet en smule i sin sprintfinale. De kommer tilbake i lagsprinten.

Morten Pedersen er sportsjournalist i Dagbladet. Det er sikkert ikke så lett. Færre og færre leser hva han og kollegaene skriver, og arbeidsplassene er utrygge. Jeg tilhører de som leser Dagbladet relativt sjeldent, men idag gjorde jeg et unntak. Og på beste kommentatorplass i OL-bilaget slår en side eder og galle mot meg. Denne gangen skal Petter Northug tas.

Det er uklart hva Pedersen mener er verst; om det er Northugs plassering på 15km eller det faktum at Northug ventet en drøy halvtime etter målgang før han snakket med NRK og resten av pressen. Sannsynligvis er det siste. Til tross for fallende leserskare har journalister en tendens til å se seg selv om sola resten av verden går rundt.

Ifølge Pedersen er Northug en dårlig taper, altfor lite ydmyk og ingen stor idrettsmann. I motsetning til Ole Einar Bjørndalen, som sto skolerett etter sin mislykkede åpningsdistanse. At Ole Einar Bjørndalen er en stor idrettsmann er jeg helt enig i. Men alle som har hukommelse som strekker seg litt lengre enn til forrige fredagspils på Tostrupkjelleren vet at heller ikke Bjørndalen opptrer som noen medievenn og solstråle hver gang det butter ham imot. Noe jeg synes han har all mulig rett til.

Northug kan være stor i kjeften, og etter dramatiske målganger har han gitt enkelte berømte sitater. Men å påstå at han mangler ydmykhet tyder på en selektivitet av en annen verden. Dessuten hevder Pedersen at Northug skyldte på skiene. Jeg undrer meg over hvor Pedersen var mandag kveld, eventuelt hvor bevisstheten var. For Northug sa ikke sannheten om skiene sine til norsk presse. Han sa at “skiene ikke var rå”, men i etterkant har det kommet for en dag at de var direkte elendige. Så elendige at de må slipes om.

Pedersen har sikkert sine gode sider, men evnen til å sette seg inn i andres situasjon mangler han. For Northug har 15km vært et gedigent mål lenge. Han ble fratatt muligheten til å gå OL forrige gang, og han får til stadighet høre at han ikke er god nok på intervallstart. Ingen “skikkelig langrennsløper”, liksom. Til tross for at han har den eneste intervallseieren det norske langrennslandslaget har tatt siden 2008. Når han så blir fratatt mulighetene til å vinne dette gullet fordi en smører feilbehandlet skiene så skal han ikke få lov til å fordøye skuffelsen sin privat og innad i langrennsorganisasjonen før han snakker med NRK?  Fordi en av de råeste vinnerskallene vi har i Norge trengte en halvtimes tid før han gikk til mikrofonene og kameraene så er han ingen stor idrettsmann men “bare en som er god til å vinne”?

“Ikke akkurat Petter Smart” er overskriften Morten Pedersen valgte. Akkurat det hadde sannsynligvis egnet seg mer som en signatur på Pedersens innlegg enn som en betegnelse på Northug. Heldigvis vil Northug senere i mesterskapet få rikelige anledninger til å vise at mandagen ikke var representativ for hans kapasitet. Mens for Pedersens del er jeg langt mer usikker. Kapasiteten er neppe der.

For fire år siden valgte det norske skilandslaget og smøreteamet vårt en klisterbasert smøring til tross for snøvær. Det endte med plasseringene 16 – 20 – 27 – 44 for Estil, Aukland, Hjelmeset og Svartedal. Samtlige var minst medaljekandidater i forkant. Ifjor hadde nevnte Hjelmeset igjen elendige ski på tilsvarende distanse. Og i går gamblet og tapte de norske smørerne igjen. Alle de fire norske løperne fikk sine ski om-preparert etter testingen. En alldeles dustete avgjørelse.

Riktignok er det skrøpelige tilstander bak Northug, men vi har verdens beste langrennsløper i Northug. Formen skal være upåklagelig. Likevel får smørerne for seg at de skal vinne løpet på egen hånd med dumdristige og risikofyllte (feil)vurderinger. Når skal de skjønne sin plass? Når skal de forstå at det er ikke i smøreboden løpet skal vinnes? De skal ikke vinne løpene, de skal sørge for at vi ikke taper på skiene. Det er de oppå skiene som skal sørge for at løpene vinnes. Men den sjansen ble Hjelmeset & co fratatt for fire år siden, og den sjansen ble Northug fratatt i går.

Perry Olsson er har ansvaret for Northugs ski, og samme mann fikk i sin tid sparken fra det svenske landslaget. Knut Nystad er smøresjef og har helt klart gjort noen gode vurderinger i sin karriere. Men jammen har han bommet også! Det blir totalt feil når landet med størst ressurser og de beste forutsetningene smører seg bort gang på gang i viktige sammenhenger.

Det er 10 langrennsøvelser igjen i OL. Nå forventer jeg at Åge Skinstad setter skapet på plass og ber om at gamblingen opphører. La Northug og Bjørgen få avgjøre løpene selv. Nystad & co er enten ikke gode nok, eller så tar de for dårlige beslutninger under press. Så får man evaluere og rydde opp i etterkant. Denne evalueringen og opprydningen inkluderer nok Skinstad også, og som øverste sjef sitter neppe han så trygt heller etter nok en katastrofal feilvurdering fra sine menn. Kanskje Inge Bråten kan være rett mann som landslagssjef, med Fredrik Aukland som hovedtrener?

Forøvrig har både Skinstad og landslagstrener Djupvik beklaget Petter Northugs oppførsel igår, da han valgte å gå i smøreboden før han snakket med NRK. Det synes jeg faktisk vitner om slakk ryggrad fra Skinstads og Djupviks side. Ting hadde neppe blitt bede av at en superskuffet Northug hadde måttet svare på Pål Gordon Nilsens spørsmålspakke midt i den verste skuffelsen. Det hadde vært  mye bedre om Skinstad beklaget smørevalgene det norske laget gjorde.

Under tour-de-ski i januar skrev jeg et innlegg om hvor elendig det står til i norsk herrelangrenn, og etter dagens kollaps føler jeg det er grunn til å ta det frem igjen nå. De siste par årene har prestasjonene jevnt over vært elendige innen distanselangrenn, men dette har blitt kamuflert av at vi har hatt Petter Northug. På en dag hvor også han svikter blir elendigheten veldig tydelig. Og som kan leses ut av tabellen lengre ned: dagens resultater er faktisk ikke overraskende. Når det gjelder løpet idag vet jeg faktisk ikke hva som er mest irriterende og skremmende: Plasseringene 28 – 33 – 41 – 42 eller flåsete og fleipete bortforklaringer fra Johnsrud Sundby og andre. Vi skal være verdens beste angrennsnasjon. Da sender vi ikke folk som skal “ha en gjennomkjøring” i det viktigste fristil-løpet på 4 år. Skammelig!!

Fra 7. januar:

De norske farger har vaiet friskt både i verdenscupen og i Tour de Ski denne sesongen. Så langt ser det ut til at vi for første gang noensinne får en norsk vinner av tour’en, at vi for første gang siden 1999 vinner verdenscupen totalt, og det er norsk favoritt på det meste innen herrelangrenn under OL. Inkludert stafetten. Men nettopp på slike gledens dager som vi opplever nå er det grunn til å se nærmere på det bak resultatene. Eller kanskje jeg skal si: se nærmere på det bak Northug. For innen distanselangrenn på herresiden står det skrøpelig til bak Petter Northug.