May 2010

Man kan si mye rart om UEFA, men at de forsøker å gjøre finalen i Champions League til Europas Superbowl er ingen hemmelighet. Ei heller noen dum beslutning økonomisk sett, i det lange løp. Et av virkemidlene var å flytte kampen til lørdag, og foran finalen innførte også UEFA ”familiepakken”, der man kunne kjøpe billetter for en voksen og et barn. Jeg er nok over gjennomsnittet fotballinteressert, og det samme er min sønn. Siden kampen også sammenfalt med hans 10 års bursdag, og jeg antok at det var lettere å vinne familiepakken i UEFA-lotteriet enn det tradisjonelle billettlotteriet, sendte jeg inn i en søknad. Gleden var derfor stor da gladmeldingen om billetter kom rett før påske.

Ikke mindre var gleden da DHL dukket opp med en ekspress-forsendelse for halvannen uke siden. Nå skulle Far og Sønn ut på tur, og med hotell og fly i boks ble guttungen overrasket med en gave noen dager på forskudd. CL-finalebilletter sto riktignok ikke på den offisielle ønskelisten, men det skyldtes neppe at han ikke hadde lyst til å reise.

Første stopp: Rygge Flyplass, og så en drøye 3 timers flytur med utskjelte men populære Ryan Air. Når jeg hører Ryan Air tenker jeg alltid på Seinfeld-episoden om ”The Soup Nazi”, men billig og direkte er som regel bedre enn dyrt og via mellomlanding. Vi led uansett ingen nød, og kunne innta en CL-pyntet Madrid fredag ettermiddag. Flyet var for øvrig godt fullt opp av en blanding fotballsupportere med billett, fotballsupportere uten billett og pinsereisende på storbyferie. Og alle hjerter gledet seg.

Champions League finalen er mer enn bare en kamp, og UEFA hadde rigget til en festival i Parque del Retiro. Dette er en park som betyr mye for Madridistaene, og vel verdt et besøk. En solid del av parken var gjort om til en slags fotballens Expo, og her varmet vi opp foran kampen kvelden etter. En stor utstilling av drakter, bilder og andre memorabilia fra Champions League og Serievinnercupens historie innledet område, og så var det stand på stand med aktiviteter og utfordringer. Køene gikk fra å være passe lange til direkte avskyelige, men moro var det lell.

Lørdag var kampdag, og vi startet med en liten byvandring. Hele sentrum var preget av fotballkampen, med de to lags supportere både synlige og hørbare. Ikke minst på de mange ute-cafeene, hvor det var alt annet enn enkelt å få plass denne dagen. Supportere i skjønn forbrødning, der det gjerne satt rødkledde Bayernfans ved et bord og blåkledde Inter-supportere ved nabobordet. Så kan man sikkert hevde at kommersialismen har tatt bort mye av fotballens sjel, og at dette har blitt en arena for middelklassen og dressene med alt det medfører for stemningen rundt fotball, men for meg har aldri neseblod og stanleykniver hatt noen sentral plass.

Etter en rask tur på hotellet var turen kommet til Santiago Bernabeu. Vi ruslet litt rundt for å jakte på noe spiselig og for å nyte stemningen, og stemningen var så definitivt til å nyte. Seierssikre, men spente, supportere av begge lag, høylytte og engasjerte.

Så startet dramatikken for vår del. For å komme til vår inngang (Santiago Bernabeu har ca. 100 av dem) måtte vi sluses gjennom en diger kø sammen med de som skulle inn de 20 nærmeste inngangene. Jeg hadde sønnen min i den ene hånden, kameraet i den andre (kan ikke la den ligge i sekken som et fristende objekt for langfingrede lommetyver må vite), og lommeboken med billettene godt plantet i en lomme.

Men når det nærmer seg vår tur og jeg skal fiske opp lommeboken og billettene merker jeg til min skrekk at lommen er tom. Jeg klapper på samtlige lommer på klærne mine, endevender sekken, og er milimetre fra å dra av meg skoene i fall jeg i rent vanvare har puttet billettene dit og fortrengt det etterpå. Men ingen lommebok, ingen billetter. Et sted i eller rett utenfor køen står det en langfingret frekkas, uten respekt for bursdagsgaver eller andres eiendom generelt, og kan smykke seg med min og min sønns vakre elektroniske billetter til gode seter.

Nå er gode råd dyre, og svartebørsbilletter enda dyrere. Vi haster bort til en av de mange politimennene og forteller at jeg har blitt frastjålet lommeboken. Med billettene. Å si at mottakelsen var lunken er en overdrivelse. Han kunne ikke engelsk, i hvert fall ikke siden vi hadde et problem han ikke hadde spesielt lyst til å gripe fatt i. Neste politimann – samme respons. Det fantes ikke engelsk-snakkende politi rundt stadion ble det påstått, og det er jo oppsiktsvekkende i seg selv. Hva skjedde med ”to serve and protect”?  En fyr med security-vest ble neste kontaktpunkt. Noen måtte da være interessert i å hjelpe en far og en sønn som ble frastjålet verdisakene i køen til fotball-europas årlige høydepunkt?

Ikke han,  i hvert fall. Nei for all del – han var sikkert fornøyd med å gå rundt med den selvlysende vesten sin. Da var det betjeningen ved Gate 15 – vår inngang – som var de neste på listen vår. I tillegg til selve billetten hadde UEFA sendt ut et billettomslag som inneholdt nøyaktig den samme infoen som billetten: Navn, billettnummer, gate, seksjon, rad og setenummer. Jeg forsto meget vel, og forstår fortsatt, at de kan ikke slippe inn kreti og pleti som kommer raslende med noen papirlapper, da det er plastbilletter som er tingen. Men argumentet mitt var at vi hadde våre plasser, og om de var ledige var de uansett våre. Og var de ikke ledige så ville neppe okkupantenes navn og alder stemme overens med opplysningene som sto på plastbillettene de hadde for hånden. Men argumentene bet ikke. Jeg hørte noen av kveldens første – men absolutt ikke siste – ”can’t do” og ”impossible”. Etter noen minutter diskusjon, debatt, trygling og bønn, ble vi sendt til billettkontoret 20 meter lengre ned.

Ved billettkontoret dro jeg de samme argumentene. Ikke bare til en person, men tre. Etter tur. Samt en del saksopplysninger jeg følte var viktige, som reiseavstanden fra Norge, at sønnen min var 10 år, billettene var en bursdagpresang, og diverse annet medynk-økende mas. Eventuelt bare mas sett fra deres side. For samtlige argumenter falt på stengrunn. Ikke var det mulig å slippe oss inn, ikke kunne en vakt sjekke om plassene var tatt (og i så fall av en person som ikke så ut som en typisk 5-11åring (kriteriet for å få barnebillett) med norsk-klingende navn) og ikke kunne det utstedes duplikatbilletter. Ikke bare umulig, men helt umulig faktisk.

Så setter skiftlederen inn dødsstøtet for videre diskusjon, ved å si ”beklager, vi kan intet gjøre, nå må dere flytte dere slik at vi kan hjelpe noen andre” på godt engelsk. Det skal de i hvert fall ha disse spanjolene, de kan når de vil. For min del er jeg like tom som lommen der lommeboka skulle ligget i, og jeg kan ikke annet enn å se bursdagsbarnet inn i øyene mens jeg forteller at denne kampen får vi ikke sett. Reisens hovedmål og det virkelige høydepunktet er avlyst for vår del.

Vi setter oss ned på noe som minner om et fortau noen meter foran billettkontoret, og tar følelsene og tårene få overta. Selv kjenner jeg meg sånn passe forbannet på denne forbannede kleptoen i køen, enda litt mer dum over at noen klarte å tømme lommene mine som om jeg skulle vært en full og ubetenksom tomsing, og mest som en skikkelig dårlig pappa som lar CL-eventyret glippe 10 meter utenfor Santiago Bernabeu. ”Gratulerer med dagen, gutt, og husk at det er tanken som teller”, liksom….  Med kredittkortene borte i samme slengen, og noen euro tilmålt taxi hjem og litt mat i en baklomme, var ikke svartebørs noe alternativ heller. Så mens 70.000 tilskuere ropte og jublet innenfor anlegget så det ljomet også utenfor, kjente jeg håpløsheten bre seg.  Hvor fristende det var å se finalen fra 20“ tv’en på hotellrommet? Kan jeg noensinne se en CL-kamp uten å bli minnet på denne grusomme rett-i-veggen opplevelsen?

Resten av reisebrevet legges ut i morgen, onsdag.

…. ….

{ 2 comments }