Det har vært lett å finne ting å kritisere innen norsk langrenn og norske langrennsprestasjoner, men idag er jeg utrolig glad for at Marit Bjørgen endelig fikk betalt for all jobbingen. Bjørgen ødela på mange måter litt for seg selv da hun for alvor ble kjent blant folk flest gjennom 3 gull og 5 medaljer totalt under VM i 1995. Dermed var det opplest og vedtatt at Bjørgen skulle ta Dæhlie-rollen for norsk kvinnelangrenn.
Men Bjørgen ble ingen Dæhlie. Hun møtte motstand fra 2006 av, ble tatt igjen først i sprint og så i distanse, og vant mindre og mindre. Teknisk slet hun, og da er det vanskelig å demme opp når hun møtte teknikere som Kuitunen og Kalla. Fysisk har hun alltid vært bra, men mot jernkvinnen Kowalczyk hadde ikke Bjørgen noe fortrinn der heller. Så de siste sesongene har vi som oftest sett Bjørgen i tårer under de store mesterskapene.
Det ble tårer idag også, men gledestårer. Og det garanterer jeg: Marit Bjørgen var ikke den eneste som gråt en skvett i kveld. Jeg har vondt for å se den nordmannen som ikke unnet Bjørgen gullet på dagens klassiske sprint. Hun har jobbet seg tilbake, lagt en plan der fokus har vært OL og OL alene, og det har funket som bare rakkern. Med to medaljer hvorav et gull er resten av OL en ren bonus. Det er Kowalczyk og finnene som har presset på seg, mens Bjørgen vel vitende om suksess kan stille avslappet til start.
Med en slik opptur tåler vi greit at herrene skuffet en smule i sin sprintfinale. De kommer tilbake i lagsprinten.