Nyhetsbildet den siste uken bærer preg av at vi nærmer oss noen store mesterskap. Først ble det kjent at tre russere er mistenkt for doping under Østersund-stevnet i skiskyting før jul. Blant dem er verdenscupleder Jurijeva. Så har det fremkommet sterke dopingmistanker mot fem russiske langrennsutøvere grunnet skyhøye blodverdier mot slutten av fjorårssesongen.
Hver gang slike nyheter blir kjent så sier trenere, utøvere og eksperter at “flott, dette viser at arbeidet mot doping fungerer”. Fungerer? Hva er det som funker når fem utøvere har meget mistenkelige verdier uten at det får noen sportslige konsekvenser? Det blir som i sykkelsporten: når utøvere blir tatt sommeren 2008, viste ikke det annet enn at utøvere har tilnærmet null respekt for anti-dop arbeidet som gjøres. Les: selv etter at man har arbeidet i årevis mot doping, synes enkelte at risikoen for å bli tatt er vesentlig lavere enn den positive effekten av å bruke ulovlige midler. Altfor lite har fungert innen anti-doping. Noen har blitt tatt, men altfor få.
Hanskene burde vært tatt av forlengst, og nå må de kastes og brennes en gang for alle. Jeg ønsker ikke se dop-tatte utøvere tilbake. Helst burde man blitt utestengt på livstid, men minimum 4 års utestengelse. En olympiade. Jeg er veldig glad i sykling, men får en ekkel smak i munnen av å lese om at Vinokourov, Rasmussen, Landis og Basso på vei tilbake. Når Kuitunen går sine maksløp på klassisk klarer jeg ikke glede meg over hennes fantastiske teknikk, men blir sittende å undre meg over hvorvidt hun er ren nå eller ikke. De har brakt sporten i vanry, de har vært elendige forbilder for barn og unge, de har jukset seg til triumfer på de ærliges bekostning, og de har ikke vært villige til å be oss som brødfør dem om unnskyldning. Andre tiltak: Tilbakebetalinger av premiepenger, for eksempel de siste to årene før de ble tatt. Sponsorer med regress-krav. Medieboikotter.
Men hva skal man si om Russland og idrett? Her snakker vi om 8 profilerte vintersport-utøvere som er under sterk mistanke. Før sommer-OL ble en drøss med russere tatt eller nektet deltakelse på grunn av sterke mistanker. Mye tyder på at Russland bedriver systematisk doping innen en rekke idretter, altså systematisk undergraver idrettens anseelse. Samtidig er det interessant å se hva slags resultater som oppnås. Innen skiskyting er de sterke. Men i langrenn er det tynt. Fra tid til annen er det russere i toppen, men det er lenge siden de hadde konsistente favoritter. Alpint? Ingen. Skøyter? Middelmådigheten Skobrev og noen sprintere som ikke holder mål. Hopp? Ikke mye å snakke om. Godt mulig de har noen bra kunstløpere og bandyspillere, de idrettene har jeg ikke oversikt over. Men noen stormakt er Russland så definitivt ikke, sett i forhold til folketall, idrettsinteresse og rikdom. Hvordan skal man tolke det? Enten er den systematiske dopingen noe som skjer overalt, og kun russerne (og østerrikerne….) gjør det så dårlig at de blir tatt. Eller så er det generelle arbeidet på talentsiden så elendig at selv ikke et gedigent og systematisk dopingprogram gjør dem konkurransedyktige. Jeg holder faktisk en knapp på det siste.
Jeg anser enhver russer på pallen i Liberec eller Sør-Korea denne måneden som et fremmedelement. En utøver jeg ikke er villig til å gi den annerkjennelsen han eller hun kanskje fortjener. På samme måten som jeg vil anse Vino og Basso som fremmedelemter i et sykkelfelt, som jeg helst vil se i en velt enn et brudd. Eller helst som Mühlegg og Ben Johnson. Idrettspensjonister som alle forbinder med juks og fanteri, og hvor knapt noen husker deres sportslige bravader. Ex-utøvere som fremkaller hånlig latter og ingen ære.
Det bør ikke eksistere noen plass i solen for idrettens Milli Vanilli.
{ 1 trackback }
{ 0 comments… add one now }