Bare for å ha sagt det: Jeg er ingen stor håndball-fan. Den norske seriehåndballen følger jeg knapt med et halvt øye, og under mesterskapene er jeg bare sånn måtelig interessert. For meg skal mål på slutten av et angrep representere et unntak, og ikke nærmest en regel. Men mot slutten av dagens oppgjør mellom Norge og Tyskland hoppet jeg rundt i stua med tildels ville, tildels agressive og tildels jublende rop. Og bildene av den tyske landslagstrenerens løftede høyreslegge mot dommeren i sekundene etter kampslutt fremstår for meg som helgens høydepunkt. [click to continue…]
{ 0 comments }